Hydrogen og samspillet mellom teknologi, organisasjon, og diskurs

Abstract

Verden står ovenfor en akselererende klima- og naturkrise, hvor mulighetsvinduet for å forhindre katastrofale konsekvenser er i ferd med å lukke seg. Norge forpliktet seg juridisk til Parisavtalen, og har følgelig mål om å redusere utslipp med 50-55% innen 2030, og netto null innen 2050. Hydrogen presenteres som en del av løsningen til utslippskutt. Innovasjon innen energiteknologier har vert en sentral driver for sosiale og miljømessige endringer siste 200 årene. Norge må omstille fra et fossilt, til et fornybart energiregime, hvor teknologiutvikling vil stå sentralt. Herunder er systembygging for å støtte opp under kommersialisering av ny teknologi en sentral utfordring. Vellykket teknologiutvikling kjennetegnes ved formasjon av et teknologisk innovasjonssystem rundt teknologien (TIS). Funksjonene til et TIS identifiserer nøkkelprosesser som har påvirkning på systemets ytelse. Funksjonene overlapper, og eksisterer i samspill. Samspillet muliggjør kategorisering inn i tre dimensjoner; teknologi, organisasjon, og diskurs (TOD). Vi anvender TOD som analytisk rammeverk, ved hjelp av TIS som teoretisk grunnlag, for å belyse systemet hydrogen utvikles i. Grunnet omfanget av eksisterende forsking og uttalelser benytter vi litteraturstudie for datainnsamling. Oppgaven avdekker en skjevhet i samspillet mellom dimensjonene. Hvor dimensjonene diskurs og organisasjon ikke samspiller med teknologidimensjonen. Oppgavens intensjon er å mane frem et realistisk syn på de teknologiske barrierene tilknyttet de ulike leddene i verdikjeden til hydrogen, se dette i tidsperspektivet IPCC fremlegger, og tilskrive den teknologiske dimensjonen mer tyngde i innovasjonsteori.