Sosial samhandling for elever med autismespekterforstyrrelse: En kvalitativ studie om hvordan elever med ASF samhandler med andre elever og lærere, og hvordan lærere kan tilrettelegge for samhandling for elever med ASF

Abstract

Denne mastergradsavhandlingen har som mål å svare på følgende problemstilling: «Hvordan samhandler elever med autismespekterforstyrrelse med andre elever og lærere, og hvordan kan man som lærer tilrettelegge for sosial samhandling for elever med en ASF diagnose?». For å belyse oppgavens problemstilling har en kvalitativ tilnærming blitt benyttet. Datamaterialet består av observasjoner og fortellinger, der de to datakildene er komplementære. Deltagerne i studien er to kontaktlærere, der den ene er kontaktlærer i ordinær klasse og den andre er kontaktlærer i forsterket gruppe. Studien har en fenomenologisk-hermeneutisk tilnærming, med formål om å søke mening og forståelse knyttet til hvordan elever med autismespekterforstyrrelse (ASF) samhandler med andre, samt hvordan lærere kan tilrettelegge for sosial samhandling for elever med en ASF-diagnose. For å analysere datamaterialet ble en tematisk analyse benyttet. Analyseresultatene viste flere sentrale aspekt knyttet til problemstillingen. Det kom frem i resultatene at det er ulike måter å samhandle med andre på, da elevene har forskjellige forutsetninger og behov. For noen elever med ASF er det nok å bare være til stedet i en samhandlingssituasjon. Dette kan innebære å observere andre, eller å være i samme rom som andre, men holde på med egne aktiviteter. Dette ble i analysen omtalt som indirekte samhandling, og resultatene viste at det foregikk mye av denne formen for samhandling. Derfor bør det aksepteres ulike behov og forutsetninger i samhandlingssituasjoner, da ikke alle elever med en ASF-diagnose til enhver tid har behov for det som ble omtalt i analysen som direkte samhandling. I tilfeller der samhandlingen med andre foregikk mer direkte, viste analysen at elever med ASF ofte kan ha et større behov for veiledning og støtte. Denne støtten bør gis uten at det oppleves stigmatiserende for elevene. For å kunne tilpasse til den enkelte forutsetter det en god relasjon mellom lærer og elev, noe som kom frem som et viktig aspekt i analysen. For å skape en god relasjon ble det å legge til rette for trygghet beskrevet som viktig av lærerne. Vi sitter igjen med et inntrykk av at lærerne har en sentral rolle i samhandlingsprosessene for elevene med ASF. Studien kan bidra til innsikt i hvilke erfaringer lærere har og hvordan de jobber med samhandling knyttet til elever med en ASF-diagnose. Sosiale historier, ulike iv former for alternativ supplerende kommunikasjon (ASK), hjelpemidler den enkelte hadde behov for og bruk av konkreter kom frem i analysen som sentrale hjelpemidler i arbeidet. Studien belyser også ulike sider av det å være deltager med en ASF-diagnose i ulike praksisfelleskap, samt hvilke muligheter og begrensninger dette kan gi lærerne når det kommer til tilrettelegging. Siden elevene som deltok i studien var deltagere i et praksisfellesskap som forsterket gruppe, viste analysen at lærerne hadde gode forutsetninger for å tilrettelegge undervisningen for elevene med ASF grunnet bedre ressurser. Dette kan føre til at elevene kan ta initiativ til sosial samhandling i skolen, og kan forbedre forutsetningene for selvstendighet og deltagelse i samfunnet. Vi håper at resultatene fra denne studien kan bidra til å gjøre lærere i skolen enda mer bevisst sine intensjoner i arbeidet med sosial samhandling med elever med ASF.