Klinisk resonnering beskrevet av ergoterapeuter som arbeider på sykehus – en metasyntese

Abstract

Hensikt: Hensikten med masterstudien var å finne svar på forskningsspørsmålet: ”Hvordan beskriver ergoterapeuter som arbeider på sykehus sin kliniske resonnering?”. Metode: Metoden var en metasyntese i form av en meta-etnografisk tilnærming. En meta-etnografi benytter kvalitative primærstudier i sin undersøkelse. I denne masterstudien er det benyttet fem kvalitative primærstudier. En kryssanalyse ble brukt for å analysere rådataene, for å se mønster på tvers av primærstudiene. Resultatene anses derfor som en tolking av hva de fem primærstudiene har presentert. Resultater: Resultatene fra meta-etnografien er presentert gjennom fire kategorier: 1) Ulike resonneringsprosesser, 2) Anvendelse av kunnskap, 3) Hvordan konteksten påvirker resonneringen og 4) Hvordan bidra til å gjøre klienten aktiv i eget liv. Ergoterapeutene benyttet ulike former for resonnering i sitt arbeid. For å forstå et problem som klienten har, anvender ergoterapeuten sin tidligere erfaring og de anvender kunnskap. Konteksten påvirket også resonneringen til ergoterapeutene. Et avgjørende punkt i resonneringen til ergoterapeutene var hvorvidt de var i stand til å bidra til å gjøre klienten aktiv i eget liv. Dette ble gjort ved å danne seg et holistisk bilde av klienten, opparbeide en terapeutisk relasjon og dele ”makten” med klienten. Konklusjon: De fire kategoriene kan til sammen anses å være en forklaring på hvordan ergoterapeuter som arbeider på sykehus beskriver sin kliniske resonnering. Klinisk resonnering i ergoterapi er et sammensatt fenomen. Det gjør at ergoterapeuter har behov for å bruke ulike former for resonnering. Et viktig punkt er at ergoterapeuten bidrar til å gjøre klienten aktiv i eget liv.