En styrking av praksisopplæringen i lærerutdanningen - en studie av profesjonsutvikling støttet av håndholdt teknologi
Abstract
I Stortingsmelding nr. 11 (2008-2009) ble det tydeliggjort at lærerstudiets relevans for lærerprofesjonen måtte økes og at dette kunne gjøres gjennom både å styrke samhandlingen med yrkesfeltet og å styrke studentenes læringsutbytte i praksis. I studien brukes en digital læringsressurs, Mentoring and Observation SOftware (MOSO), som digitalt artefakt i et nytt veiledningsdesign Teorinær praksisopplæring med digitale verktøy (TPDV). Veiledningsdesignet er tuftet på tidligere forskning, gjeldende styringsdokumenter og er utviklet med den hensikt at studentene gis anledning til å nå læringsutbytteformuleringene i Plan for praksis. Tidligere forskning viser at det i dag legges for stor vekt på handlingsorienterte gjøringer og på selvrefleksjon i praksisopplæringen. Forskningen påpeker at refleksjonsprosesser er viktige i lærerutdanningen. For å få dette til trengs det tilskudd av ekspertise, informasjon om elevene og læringsprosessene i klasserommet, støttende ledelse og et endringsorientert praksisfellesskap. Bruk av digital teknologi kan støtte oppunder samarbeidslæring. Refleksjon er aktuell i sammenhenger der teori og praksis skal kombineres, som er tilfellet for studenter i arbeidet med deres profesjonskompetanse. Digital mappevurdering med sosiokulturell forankring legger vekt på at læreprosessene gir rom for interaksjon, dialog og felles kunnskapsbygging.
Gjennom en kvalitativ forskningsprosess ønsket vi å skape en endring i eksisterende praksis ved å utvikle og styrke praksisveiledningen. Designeksperimentet ble delt i tre faser; forberedende fase, intervensjonsfase og retrospektiv analysefase. Tilnærmingen var prosessorientert hvor fokus var rettet mot forståelse, forbedring og intervensjoner. Vi forsket på fire studenter i praksis på en barneskole og data ble samlet inn ved metodetriangulering av intervju, observasjon og dokumentstudie. I analysearbeidet tok vi utgangspunkt i fenomenologisk reduksjon og transkriberte tekster ble analysert i analyseverktøyet HyperResearch.
Funn viser at veiledning med TPDV ble transparent og et sted hvor studentene hentet støtte og ideer. En syklisk tilnærming så ut til å gi bedre kontinuitet mellom undervisningstimene. Gjennom delt arkiv tok studentene med seg kunnskaper og ideer fra tidligere veiledningsforløp. Ulike former for veiledning og støtte hjalp studentene i deres profesjonsutvikling. Pedagogiske plakater ble brukt til å begrunne valg, utføre teoribasert planlegging og i utvikling av et mer profesjonelt språk. Praksisfellesskapet var en viktig støtte
v
for studentene og digitale verktøy bedret grunnen for samarbeidet. Aktive studenter, erfaring med å være kritisk og medstudentvurdering utviklet dem i lærerprofesjonen. Praksislærer la til rette for kritisk refleksjon og analyse slik at studentene fikk knyttet egne praksiserfaringer til pedagogisk teori. Grundigere planlegging gjorde studentene bedre forberedt til førveiledning. Førveiledningssamtalene bar preg av at studentene var involvert i kritisk refleksjon med teori som basis for valg de tok. Å dokumentere observasjoner i ulike modaliteter åpnet for nye dimensjoner. Studentene stilte bedre forberedt til etterveiledningssamtalene da de fikk lese observasjonsloggene i forkant av etterveiledningene. At studentene inntok aktive roller i egen læring og i praksisfellesskapet var av stor betydning. Praksislærer hadde et eksplisitt fokus på kritisk analyse. Praksisfelleskapet bar preg av trygghet, dialog og samhandling, noe som i en sosiokulturell ramme er av avgjørende betydning for læring. Multimodale verktøysfunksjoner viste seg å være viktige. Programvaren samordnet flere ulike funksjoner som ble aktivert som verktøy i veiledningsforløpet og påvirket forholdet mellom deltakerne og praksisveiledningen. Teknologien åpnet for mulighet til å samhandle sømløst.
Studentenes refleksjoner syntes å bevege seg fra et handlingsnivå til et nivå hvor begrunnelser for handlingene kom i større fokus. Veiledningsforløpene var prosessorienterte fra planlegging til etterveiledning. Programvaren styrket sammenhengen mellom alle prosessene i veiledningsforløpene. Studentene fikk veiledning med framoverrettede tilbakemeldinger, de samhandlet og reflekterte i felleskap. Sosial samhandling ga nye erfaringer som var viktig både for fellesskapet og for den enkelte student. Veiledningsdesignet TPDV imøtekommer kravene i Forskrift om rammeplan for grunnskolelærerutdanningene som sier at praksis skal være en arena for systematisk læring og øvelse ved at praksislærer i samarbeid med lærerutdanningsinstitusjonene tilrettelegger for læring gjennom øvingssituasjoner og veiledning (Universitets- og høgskolerådet, 2016). TPDV styrker studentenes kompetanse og ferdigheter til å virke i et profesjonsfellesskap. Designet sikrer at studentene bruker teori fra campus som basis for undervisningsvalg. Digitale samarbeidsverktøy fungerer som medierende artefakt og bidrar til å skape en felles forståelse av læringsutbytteformuleringer, kriterier mellom studentene og praksislærer, og til å etablere et tolkningsfellesskap og grunnlag for en felles vurderingspraksis som fremmer studentenes læringsarbeid.