Hva er en ekte historiker? Om scholarly persona og troverdighet i Michelet-debatten

Abstract

I 2018 ga Marte Michelet ut sin bok Hva visste hjemmefronten?, som umiddelbart skapte reaksjoner i både offentligheten og historiefeltet. Debatten som oppsto i etterkant var enorm, og er unik i den forbindelse at den har foregått hovedsakelig i bokform. I denne undersøkelsen har jeg valgt et noe uvanlig perspektiv. Jeg har ikke hatt ønske om å se på hvem som har «rett», men hvordan aktørene argumenterer for sin egen troverdighet. Debatten har gitt en unik mulighet for å undersøke hvordan historikere iscenesetter seg selv i sitt forfatterskap, og hvordan de gjennom selvfremstillelse og kritikk av andre forsøker å fremstå som den mest troverdige historiefortelleren. Derfor har jeg valgt å undersøke følgende problemstilling: «Hvordan kommer meninger om historikernes scholarly personae til uttrykk i Michelet-debatten?» For å svare på problemstillingen, tar studien utgangspunkt i Herman Pauls teori om scholarly personae, som handler om hvilke kvaliteter som kreves for å kunne kalle seg en «ekte historiker», og hvordan historikere ved å fremstille seg selv på en viss måte, fremstår som troverdige historiefortellere. Gjennom en kvalitativ tekstanalyse og diskursiv tilnærming til de fire bøkene jeg har analysert, har jeg sett på hvordan forfatterne av bøkene fremstiller seg selv, historikere, historisk arbeid, og andre aktører i debatten. Analysen har spesielt fokus på hvilke ferdigheter og kunnskaper som anses som viktige for å drive med historisk forskning, hvilke personlighetstrekk aktørene fremhever som nyttige, hvilke intensjoner de ulike aktørene har hatt med å skrive sine bidrag til debatten, og hvordan aktørene gjennom sin selviscenesettelse og kritikk av andre forsøker å fremstå som troverdige historiefortellere. Studien konkluderer med at de ulike aktørene har mange like meninger om hva som kreves for å arbeide med historiske temaer, men er uenig om hva disse innebærer, og hvorvidt andre aktører i debatten oppnår disse. Det kommer også tydelig frem i analysen at måten aktørene fremstiller seg selv på, bidrar til å øke deres egen troverdighet, samtidig som de ved å fremstille motstridende aktører på en negativ måte, forsøker å diskreditere deres arbeid. Den diskursive kampen i debatten dreier seg om mer enn å ha den «riktige» versjonen av historien. Det er den som klarer å fremstå mest troverdig i måten en opptrer på, den med det mest pålitelige scholarly personae, som «eier» den riktige versjonen av historien.