Kommunikasjon under instruksjon og veiledning i leire

Abstract

Gjennom masterarbeidet har jeg undersøkt hvordan og hvorfor jeg kommuniserer som jeg gjør under instruksjon og veiledning i arbeid med leire. Hensikten er å bli bevisst hvordan jeg kommuniserer med elevene, og hvordan de oppfatter veiledningen som gis, dette for å videreutvikle egen praksis. Samtidig videreutvikles egen kompetanse innen beredskapskunnskap, for videre læring etter endt utdanning. Interessen for kommunikasjon og veiledning kommer fra spørsmål rundt hvorfor praktisk og taus kunnskap ofte reduseres til noe vi underforstått bare gjør. Tilsvarende mangler en bevissthet bland lærere rundt valg av hensiktsmessig kommunikasjonsform under instruksjon og veiledning, og dette blir dermed tatt for gitt. På bakgrunn av dette har jeg, ved å plassere meg innenfor sosialkonstruktivismen og kvalitativ metode, anvendt aksjonsforskning som strategi for å besvare følgende problemstilling: Hvilke former for verbal og ikke-verbal kommunikasjon oppstår under egen instruksjon og lærer-elev-veiledning i enkle prosesser i leire? Hvilke konsekvenser har utvikling av beredskapskunnskap innen instruksjon og veiledning i leire, for egen veiledningskompetanse i møte med elever? For å oppnå økt forståelse for, og kompetanse innen kommunikasjon og veiledning, har jeg gjennomført et undervisningsopplegg bestående av tre aksjoner: 1. utvikling av undervisningsopplegg, 2. pilotgjennomføring og 3. undervisning på prosjektskole. Lyd- og videoopptak brukes for å få innblikk i egen kommunikasjon under felles instruksjon og en-til-en-veiledning, mens erfaringer og refleksjoner samles i logg. I denne undersøkelsen består elevperspektivet av elevens respons gjennom undervisningsopplegget, da det viser seg at elevene har en tendens til å stille spørsmål gjennom handling. Kommunikasjonsformene som oppstår i undervisningen presenteres med utgangspunkt i åtte kategorier: felles instruksjon, bevisst stillhet, verbalt ved hjelp av verktøy, verbalt ved hjelp av kroppstegn, kun verktøy, kun kroppstegn, kropp mot kropp og kun verbalt. Utover disse fremkommer en niende kommunikasjonsform: å kommunisere med materialet. I tillegg til kommunikasjonsformene og elevperspektivet, gjøres et utvalg bestående av fire veiledningssituasjoner, som grunnlag for drøfting av undersøkelsens betydning for veiledningskompetanse. Basert på dette drøftes hvordan elevene bruker handlingsspråk til å stille spørsmål gjennom handling, evnen til å lære ved å se og kjenne gjennom kommunikasjon med materialet, og lærerforutsetninger i møte med elevene. Knyttet til lærerforutsetninger er følgende funn sentrale: tendensen til å jobbe for mye på elevens arbeid, tendensen til ikke å tillate stillhet, og evne til å møte elevene på deres nivå.