En kvalitativ studie av hvordan plassering av livsløp i tid og rom påvirker personers liv

Abstract

I denne oppgaven har jeg gjennomført en livsløpsanalyse av hvordan to ulike generasjoner opplevde å gå fra ung til voksen i to ulike historiske perioder. Jeg har rettet søkelyset mot hvordan unge i Stavanger har opplevde etableringsfasen, med de begrensinger og muligheter som deres plassering i tid og rom ga. Etableringsfasen vil si overgangen til voksenlivet. Det er en fase med løsrivelse fra foreldrehjemmet, og starten på et selvstendig liv gjennom å få seg en utdanning, arbeid og/eller familie. Det kan tenkes at denne fasen er en av de viktigste valgperiodene i livet, og en rekke valg må tas som kan påvirke senere livsløp. Oppgaven bygger på et innsamlet materiale av seks livsløpshistorier, der tre personer fra to ulike generasjoner forteller om sin etablering med henhold til utdanning, arbeid og familieliv. Første generasjon har jeg valgt å kalle besteforeldregenerasjonen, der informantene er født mellom 1945-1951. Andre generasjon har jeg valgt å kalle foreldregenerasjonen, der informantene er født mellom 1965-1970. Norge har i de ulike historiske periodene gjennomgått store økonomiske og sosiale endringer i etterkrigsårene og med det påfølgende oljeeventyret. Oljeeventyret har hatt særlig stor påvirkning på Stavanger-området, da byen ble bestemt for å være oljehovedstaden og med det hovedsete for all oljedrift fra 1972 av. Det er en utbredt oppfatning at oljenæringens inntog på 70-tallet har ført til at Stavanger har gjennomgått store endringer som har påvirket byens innbyggere. Jeg var interessert i å få et bilde av hvordan disse endringene har påvirket livsløpene og livshistoriene til generasjoner som møtte oljenæringens oppblomstring til ulike faser av livet. Jeg ville få fram eksempler på hvilke tanker, når det kom til muligheter og begrensinger, besteforeldregenerasjonen hadde da de etablerte seg da oljen var på sin spede begynnelse, og det samme hos foreldregenerasjonen, som etablerte seg da oljen var på sin topp. Ved hjelp teorier om generasjoner, livsløp og livshistorier har jeg analysert intervjumaterialet. Denne typen studier har en unik mulighet med seg, ved at de gir en dialektisk dobbelthet. Samtidig som livsberetningene gir innblikk i enkelte individers verdier, følelser, refleksjoner og tanker om sitt eget liv, viser de også til historiske beretninger. I mitt materiale ser vi blant annet et skifte i beretningene fra besteforeldregenerasjonen til foreldregenerasjonen. Besteforeldregenerasjonen forteller om en tid som syntes å være preget av en viss forutsigbarhet. Det var tydelige forventninger til hva en burde gjøre, og hvordan en burde leve sitt liv. For denne generasjonen fant jeg at livsløpet nærmest var «lagt av strukturene» (Elder 2003), der klassetilhørighet og tradisjoner la føringer for utformingen av livsløpet. Ungdomstiden varte i en kort tidsperiode, og når en var ferdig med læretiden sin og gikk ut i arbeid, var tiden inne for å stifte familie. Det førte til at de fleste var gift og hadde barn tidlig i tyveårene. På samme måte som for arbeidergutter, var det tydelige føringer for kvinner på denne tiden. Selv om utviklingen av velferdsstaten var i gang, var det likevel vanskelig for kvinner å kombinere barn og jobb. Samfunnet var ikke tilrettelagt for at kvinner skulle ut i arbeid, og denne tiden ble dermed kalt for husmortidens glansperiode. For foreldregenerasjonen ser vi begynnelsen på kunnskapssamfunnet, der mer individualistiske tendenser skulle prege samfunnet og en økt velstand grunnet oljen kom til syne. Det hierarkiske klassesystemet og de tradisjonelle kjønnsrollene ser ut til å falle mer vekk. Dette fører til at informantene mine i foreldregenerasjonen opplevde langt flere muligheter enn det informantene i besteforeldregenerasjonen gjorde i samme fase av livet. Ved å være bosatt i Stavanger hadde de dessuten gode muligheter- i alle fall når det gjaldt å få jobb. Det virket som man kunne få jobb uansett utdanning.