Hva kjennetegner populærvitenskapelig formidling av matematikk?

Abstract

Nylige undersøkelser kan tyde på at den norske skolen har behov for mer levende, engasjerende og motiverende metoder for å lære bort matematikk på barne- og ungdomstrinnet. Tradisjonell matematikkundervisning er gjerne preget av algoritmisk tenkning, reproduksjon og repetisjon. Min hypotese er at en populærvitenskapelig inspirert formidlingspraksis kan by på et alternativ til denne tankegangen. I denne studien undersøker jeg hva som kjennetegner populærvitenskapelig formidling av matematikk. Jeg drøfter kommunikasjonsroller som forekommer i en populærvitenskapelig diskurs, og identifiserer grep og virkemidler som ofte benyttes i populærvitenskapen. Datagrunnlaget har bestått av fire kvalitative forskningsintervjuer med formidlere av populærvitenskap, og påfølgende analyse. Funnene viser at kommunikasjonsrollene i populærvitenskapelig diskurs kan kondenseres ned til fem distinkte kategorier: avsender, mottaker, observatør, overhører og avlytter. Jeg har også skilt ut seks kategorier av grep og virkemidler som forekommer gjentatte ganger i populærvitenskapelig formidling: visualiseringer, entusiasme, dramatisering, bruk av virkelighetsnære eksempler, deltakelse blant publikum, og relevant og bevisst bruk av riktig medium. Målet med studien er at leseren skal kunne bruke funnene til å studere egen formidling og potensielt styrke sin undervisningspraksis.