Forståelse og praktisering av inkludering, og samarbeid mellom kontaktlærer og spesialpedagog

Abstract

Formålet med dette forskningsprosjektet var å få innsikt i læreres forståelse og praktisering av inkludering, og hvordan spesialpedagoger og kontaktlærere samarbeider for å styrke den inkluderende opplæringen. Hensikten var å få kunnskap som kan bidra til styrking av den inkluderende opplæringen, som skal bidra til utvikling og læring for alle elever uansett forutsetninger. Teorigrunnlaget for oppgaven baserer seg på litteratur om inkludering i Norge og utlandet, offentlige publikasjoner som læreplan, stortingsmeldinger og opplæringsloven. Metode: Kvalitativ innsamlingsmetode ble benyttet. Data ble samlet inn gjennom syv semistrukturerte intervju. Tre intervjuer på en barne- og ungdomsskole og fire på en barneskole. Utvalget består av til sammen fire kontaktlærere og tre spesialpedagoger. Intervjudata ble analysert tematisk basert på temaene i intervjuguide og problemstilling: forståelse, praksis og samarbeid. Funn: Studien viser at forståelsen av inkludering er knyttet til tilhørighet til fellesskapet, romslighet og at inkludering består av flere dimensjoner. Måten lærere praktiserer en inkluderende opplæring på er ofte basert på erfaringer fra praksis og til dels teori. Det er ofte opp til lærerne hvordan inkludering praktiseres inne i klasserommet. Samarbeid som styrker den inkluderende opplæringen er preget av fleksibilitet, jevnlig dialog, planlegging av undervisning frem i tid, initiativ fra begge parter, felles mål og rom for ærlige tilbakemeldinger. Mangel på resurser og mangel på samarbeid ser ut til å svekke muligheten for en mer inkluderende opplæring. Funn i oppgaven tyder på at læreres generelle kompetanse om inkludering er god, men det kommer frem at forståelsen av inkludering kan variere innad på skolen. Funn tyder på at skolene har svake føringer for hvordan inkludering skal løses inne i klasserommene, noe som legger mye ansvar på hver enkelt lærers evne til å drive en inkluderende opplæring og som kan skape praksiser som større grad baserer seg på erfaring enn teori. Hvorvidt samarbeidet mellom kontaktlærer og spesialpedagog er med på å styrke den inkluderende opplæringen tyder funn på at dette i stor grad er avhengig av person og tid til samarbeid. Studien gir implikasjoner for praksis ved å synligjøre behovet for å skape en felles forståelse av inkludering blant lærere, ha tydelige føringer for inkluderende praksis og behovet for tid og kunnskap om hvordan en kan styrke utbytte av samarbeid mellom lærere.