Paradigmatiske og narrative tilnærminger til mobbing

Abstract

Flere tusen barn i den norske skolen opplever en utrygg skolehverdag preget av mobbing. Som lærer og spesialpedagog vil mobbeproblematikk derfor være en sentral del av arbeidet mitt. Men hvordan skal man egentlig forstå og arbeide med mobbing? Formålet med denne undersøkelsen er å utforske hvordan narrative tilnærminger kan berike paradigmatiske perspektiver på mobbing, og finne ut hva jeg som lærer og spesialpedagog kan lære fra dette i arbeidet med mobbeutsatte barn i skolen. I oppgavens første del søker jeg å forstå mobbing på et overordnet og systematisk vis gjennom paradigmatiske tilnærminger. Slike tilnærminger presenterer ofte generaliserende kunnskap gjennom et akademisk og til tider abstrakt språk. For å komme tettere inn på de mobbeutsattes tanker, følelser og erfaringer i form av deres eget hverdagsspråk har jeg i del to undersøkt hvordan fenomenet mobbing kan forstås gjennom et narrativt blikk. Gjennom et kvalitativt forskningsdesign har jeg utført en narrativ innholdsanalyse av tjueåtte mobbefortellinger skrevet av og om mennesker som har vært utsatt for mobbing. Mobbefortellingene har blitt kodet og sortert i kategorier hentet fra narrativ teori. Overordnede resultater i studien viser at narrative tilnærminger er svært verdifulle supplement til paradigmatisk forskning for å få et rikere og mer personlig innblikk i hvordan man kan arbeide med mobbeutsatte barn. Mobbefortellinger kan være verdifulle også i det direkte arbeidet i skolen. Videre tilsier funnene at viktige fokusområder i arbeidet med mobbeutsatte barn i skolen er elevenes subjektive følelser og opplevelser, relasjonsarbeid, skolens verdigrunnlag og spesialpedagogikkens visjon, sårbare elever, ansvarliggjøring av voksne som kompetente rollemodeller, måten man omtaler mennesker på og til slutt at en mobbesak ikke er slutt selv om mobbingen tilsynelatende har stoppet.