Olympiske leker som selvbekreftelse: Fremstillingen av fire vinter-OL i norske aviser

Abstract

Tema for denne masteroppgaven er norske avisers fremstilling av fire vinter-OL: Chamonix 1924, Garmisch-Partenkirchen 1936, Oslo 1952 og Lillehammer 1994. Den overordnende problemstillingen for oppgaven har vært å undersøke hvilke holdninger og meninger som har preget avises fremstilling av disse fire OL. Ut fra denne nokså vide problemstillingen er det utledet mer konkrete spørsmål som det fokuseres nærmere på. Det gjelder blant annet det opprinnelige idégrunnlaget, den politiske konteksten OL foregår i og hvordan norske idrettsutøvere blir fremstilt i forhold til andre. Disposisjonen er ordnet slik at etter en innledning følger et kapittel for hvert OL, med en sammenlignende oppsummering og konklusjon til slutt. Grunnlaget for analysen er i 1091 artikler, hvorav 191 er siterte eller direkte henvisning til. Artiklene er hentet fra fire aviser: Aftenposten, Arbeiderbladet (i 1994: Dagsavisen), Nationen og Dagbladet. Disse er valgt ut fra et ønske om å ha med store riksdekkende aviser med forskjellig politisk ståsted. Analyse-metoden som blir brukt, er i all hovedsak kvalitativ tekstanalyse. De konkrete spørsmålene får litt ulike svar alt etter hvilket OL det gjelder. Det er likevel ett fellestrekk som går igjen: Den stadige søken etter å få bekreftet Norge sin enestående posisjon som vintersportland, det være seg som utøvere, som arrangører, som tilskuere eller som folk og nasjon. For å stadfeste dette selvbildet har avisene også søkt etter anerkjennelse utenfra, mest fra svensk hold. Denne røde tråden har gitt tittelen til oppgaven: OL som selvbekreftelse. Motsatt ser det ut til at det har vært vanskelig å verdsette og gi honnør til utenlandske utøvere. I stedet har det florert med alle mulige slags (bort)forklaringer når norske forventingene ikke ble innfridd. I en del tilfeller er denne nasjonale tilnærmingen så sterk og ensidig at det ikke er urimelig å kalle den nasjonalistisk, til tider også i grenselandet til etnosentrisme. Først under OL på Lillehammer viste avisene vilje til mer selvkritiske holdninger innad og større raushet utad. Under Lillehammer-OL, delvis også under Oslo-OL, ble også det originale idégrunnlaget for de olympiske leker i større grad nevnt og diskuterte enn tidligere, særlig i forhold til hvordan lekene fungerer i praksis. IOC ble i den sammenheng gjenstand for mange kritiske uttalelser. Også i denne saken synes avisene å være enige om at Norge, med sine vintersporttradisjoner og demokratiske prinsipper, er det landet som best kan vise vei for hvordan en olympiade bør bli avviklet. Når det gjelder det politiske aspektet, så var det tydeligst i mellomkrigstiden. En grunn var splittelsen mellom borgerlige idrett og arbeideridretten, som hadde lite til overs for olympiske leker. Arbeiderbladet gikk således inn for boikott av OL i Garmisch-Partenkirchen i 1936. Det skyldes også at Tyskland ville gjøre dette til en “nazi-olympiade”. De andre avisene, derimot, viste en ukritisk holdning. Etter at idrettsbevegelsen endelig ble samlet etter andre verdenskrig falt denne forskjellen bort.