«En av de største arenaene der det må bygges rekkverk». En studie av rusforebyggende arbeid i skolen.

Abstract

Håndtering av problematikk knyttet til rusmidler i samfunnet er et felt som får stor politisk oppmerksomhet i Norge i dag. Hvordan kan man hjelpe de menneskene som allerede har et rusproblem, og hvordan kan man unngå at flere får et slikt problem i fremtiden? Dette er spørsmål som preger dagens debatt rundt den ruspolitiske retningen Norge bør ta, og utgjør et problem uten en entydig fasit. På bakgrunn av dette har denne studien som formål å bidra til ytterligere kunnskap om hvordan man kan unngå at flere får et rusrelatert problem i fremtiden. I den forbindelse utgjør skolen en sentral arena for å nå ut til barn og unge, da den er en arena som blir benyttet av mange rusforebyggende aktører i sin rusforebyggende innsats mot nettopp barn og unge. For å presisere studiens formål ytterligere, har studien ønsket å se nærmere på hvordan sentrale rusforebyggende aktører opplever praksisen og samarbeidet rundt det rusforebyggende arbeidet i ungdomsskoler i Bergen kommune. Økt kunnskap om disse erfaringene kan bidra til å styrke både praksisen og samarbeidet i forbindelse med dette viktige arbeidet. Dette formålet er forsøkt belyst gjennom et todelt metodevalg, med en hovedsakelig vektlegging av kvalitativ forskningsmetode i form av kvalitative intervjuer av involverte aktører i det rusforebyggende arbeidet. De kvalitative intervjuene er supplert med kvantitativ data i form av to spørreundersøkelser og ytterligere kvalitativ data i form av uformelle samtaler. I analysen av studiens datamateriell benyttes hovedsakelig to teoretiske retninger for å forsøke å skape en større forståelse for studiens funn: organisasjonsteori og forebyggingsteori. Gjennom å se nærmere på organisasjonsteori kan vi forstå bedre prosessene rundt organiseringen og samarbeidet i forbindelse med det rusforebyggende arbeidet i skolene. Forebyggingsteori bidrar til å forstå det komplekse arbeidet som rusforebygging utgjør. Resultatene i datamaterialet gir et innblikk i hvilket potensial informantene ser i skolen som rusforebyggende arena, hvilke svakheter som finnes i dagens praksis og informantenes vurderinger av hvordan man på best mulig måte kan utnytte skolens rusforebyggende potensial. Studiens funn kan organiseres i totalt fire hovedfunn: I. Samtlige informanter ser et enormt potensial i ungdomsskolen som rusforebyggende arena. II. Skolen har høy grad av autonomi i forbindelse med det rusforebyggende arbeidet. III. Det eksisterer ingen krav eller plan for det rusforebyggende arbeidet i skolen. IV. Det er et ønske om større systematikk i det rusforebyggende arbeidet i skolen. Alle informantene anser skolen som en svært godt egnet arena for rusforebyggende arbeid. Datamaterialet er også klart når det kommer til at skolen har en stor grad av autonomi i forbindelse med dette arbeidet, det vil si så stor autonomi at det er opp til hver enkelt skole om de skal utarbeide en plan for det rusforebyggende arbeid i det hele tatt. Om denne autonomien gagner det rusforebyggende arbeidet eller ikke, er vanskelig å fastslå, men det er likevel tydelige tendenser i datamaterialet at man ønsker en større og helhetlig systematikk i forbindelse med dette arbeidet – en større grad av samstyring. Dette får frem studiens endelige konklusjon: at de involverte partene i det rusforebyggende arbeidet må samles for å utforme en helhetlig plan for det rusforebyggende arbeidet i ungdomsskolene i Bergen kommune.