Hav, menneske og natur. En økokritisk lesning av Havboka og De usynlige

Abstract

Denne masteroppgaven undersøker hvordan man kan foreta en økokritisk lesning av bøkene Havboka (2015) av Morten Strøksnes og De usynlige (2013) av Roy Jacobsen. Jeg har sett på forfatterens intensjon og sammenfattet bokmeldinger for å få et inntrykk av tekstenes resepsjon. Funn herfra viser at begge verkene kan sies å tematisere havet, hvordan mennesker forholder seg til naturen og hvordan øysamfunn i Nord-Norge har gjennomgått en utvikling. Jeg spør om disse funnene kan si noe om miljø- og klimaproblematikk. De teoretiske perspektivene som jeg benytter meg av, er i hovedsak knyttet til det økokritiske fagfeltet. Et særlig sentralt teoretisk bidrag er hentet fra Lawrence Buell (1995) og hans kriterier for hva en miljøorientert tekst burde inneholde. Videre er teori om antroposentrisme og økosentrisme anvendt for å si noe om hvorvidt tekstene viser et menneskesentrert eller natursentrert syn. Jeg bruker en nytolkning av pastoralbegrepet for å vurdere om tekstene fremstiller et ideal der mennesker lever i landskap som står i kontrast til de urbaniserte byområdene. Mikhail Bakhtins idyllkronotop og stedstenkning i litteraturen er benyttet for å sette fokuset på tekstenes fremstilling av tid og sted. «Det sublime», forstått etter Kants definisjon bruker jeg for å se på havskildringene.

Med utgangspunkt i Buells kriterier, finner jeg ut at Havboka og De usynlige i stor grad er miljøorienterte tekster. I den videre analysen bruker jeg økokritisk teori, forfatterintensjon og resepsjon for å undersøke hvordan temaene hav, menneske og natur kommer til syne i tekstene. Jeg finner ut at Havboka fremstiller havet som sublimt, men også viser et antroposentrisk natursyn, samtidig som leseren blir invitert til å reflektere over viktigheten av havet. Boka har flere innspill til klima- og miljødebatten, men kan også anses som en nostalgisk hyllest til «gamle dager». De usynlige viser den fortiden Havboka mimrer om. Jeg finner belegg for at romanen skildrer et øysamfunn i overgangsfasen fra tradisjon til modernitet. Jeg ser og at den fremstiller mennesker som lever tett på naturkreftene. Gjennom deres samspill med omgivelsene utrykker teksten et økosentrisk syn. I et klima- og miljøperspektiv, kan en økokritisk lesning av Havboka og De usynlige vise hvordan litteratur kan skape en bevissthet og følsomhet for økologiske systemer, slik som havet.