Et møte mellom elever fra den videregående skolen og samtidskunst: Kunstmuseet som læringsarena

Abstract

I Norden har man i løpet av de siste årene sett en økt interesse, både i museumsverden og kulturpolitisk, for feltet kunstpedagogikk. Denne interessen viser at det er størst fokus på undervisning i museet som er rettet mot grunnskolen. Siden interessen og fokuset er rettet mot grunnskolen har jeg valgt i denne oppgaven å fokusere på elevene i den videregående opplæringen. Som avgrensning drøfter jeg hvilke læringspotensial som ligger i møtet mellom elevene og samtidskunsten på et kunstmuseum. Gjennom Jacques Rancières estetiske teorier argumenteres det for at samtidskunsten kan ha et læringspotensial for den videregående opplæringen. Denne oppgaven drøfter dette læringspotensialet samtidig som potensialet ses på i sammenheng med den generelle delen av Kunnskapsløftet (2016) og den nye overordnede delen av Fagfornyelsen (2017) som trer i kraft neste år. I læreplanverkene fremheves demokrati, medvirkning, dybdelæring og kritisk tenking som viktige aspekter ved læring og disse argumenterer jeg for er kvaliteter som ligger i læringspotensialet til samtidskunst. Her diskuteres kunstpedagogens rolle i denne læringen gjennom Rancière og Gert Biestas pedagogiske teorier, samtidig som det argumenteres for at kunstundervisningens formål er å legge til rette for en subjektiveringsprosess hvor elevene kan bli selvstendige subjekter både i handling og ansvar. Læringspotensialet blir undersøkt gjennom en fenomenologisk studie av en videregående klasse sitt møte med verket Love Story (2016) av den sørafrikanske kunstneren Candice Breitz. Verket er en videoinstallasjon som tar utgangspunktet i seks personers historier om hvordan de har flyktet fra sine hjemland. Gjennom at skuespillerne Alec Baldwin og Julianne Moore gjenforteller historiene prøver Breitz å problematisere hva samfunnet tenker om flyktninger. Med et undervisningsopplegg for den videregående klassen på Stavanger kunstmuseum har elevenes opplevelser blitt dokumentert gjennom gruppeintervju og dybdeintervju. Empiriske funn viser at det ligger et læringspotensial i møte mellom eleven og verket Love Story. Fordi verket problematiserer temaet flyktninger legger verket til rette for at elevene tenker kritisk og oppnår dybdelæring. Møtet kan forstås som en demokratisk handling hvor elevene medvirker i meningsskapingen av verket. Gjennom at det er en demokratisk handling blir elevene subjekter i dette møtet - de handler og tar ansvar for egne meninger. Hovedfunnet er derfor at samtidskunstens helt særegne funksjon er å legge til rette for et potensielt subjektivt opplevelsesrom som kan føre til en subjektiveringsprosess hos elevene.