Programmering og problemløsning i småskolen

Abstract

Denne masteroppgaven handler om hvordan programmering i småskolen kan bidra til at elever utvikler problemløsningsferdigheter. Programmering og algoritmisk tankegang er i vinden i norsk læreplanarbeid, og mange skoler har også innført kodetimer for klassene sine. For at skolen skal undervise i og benytte seg av programmeringsaktiviteter for at elever skal tilegne seg algoritmisk tankegang, trenger vi forskning som problematiserer og vurderer hvordan denne opplæringen skal skje i norske klasserom, med de rammefaktorene og forholdene som finnes der. Problemstillingen er derfor formulert slik: Hva kjennetegner programmeringsøkter i småskolen der barn får utvikle problemløsningsferdigheter? Sammen med problemstillingen står to forskningsspørsmål. F1: Hva mener lærere fremmer og hemmer småskoleelevers muligheter for å utvikle problemløsningsferdigheter sammen med andre når de jobber med programmering? F2: Hva kjennetegner situasjoner der barn får mulighet til utvikling av problemløsning når de jobber med testing og feilsøking? For å finne svar på problemstillingen har forskningsdesignet vært utformet som et casestudie. Metodene som er benyttet er intervjuer og elevobservasjoner. Informanter i intervjuene er skolens avdelingsleder og lærere (kontaktlærer og andrepedagog) tilhørende et av småskoletrinnene på skolen. En klasse på småskoletrinnet er observert i to undervisningsøkter. Sosiokulturelle læringsteorier ligger som et bakteppe for å forstå hvordan elevene utvikler problemløsningsferdigheter gjennom programmering. Oppgaven presenterer også teori om problemløsning i en sosial kontekst (TASC) og teori om computational thinking. Analysene og drøftingene i etterkant av datainnsamlingen peker på hvor viktig interaksjonene mellom barn, håndgripelige programmeringsverktøy og voksne er for at elever skal utvikle problemløsningsferdigheter. Lærerens uvurderlige støtte og veiledning fungerer som et støttende stillas for barna, og læreren avgrenser og tydeliggjør veien videre i programmeringen for barna. Konklusjonene handler om at støttende stillas er uvurderlig for barn som strever med problemløsning i programmering. Fysiske programmeringsverktøy som brukes med digital flate konkretiserer testing og feilsøking for barna. Det pekes også på sammenhenger mellom muligheter for å utvikle problemløsningsferdigheter og programmeringsoppgaver. Tydelige mål med programmeringen vil føre til at testing og feilsøking faller mer naturlig for barn når de bruker fysiske programmeringsverktøy.