«Be Proud or Stay Out of It» : En narrativ studie av artistutviklingen til tre norske, skeive, kvinnelige artister.

Abstract

Denne masteravhandlingen er en undersøkelse av artistutviklingen til tre norske, skeive kvinnelige artister. Gjennom kvalitative forskningsintervju har vi sett på hvordan artistutviklingen til artistene har blitt farget av deres seksuelle orientering, og hvordan dette har påvirket deres musikkvirksomhet. Forskningen kan tilføye kunnskap i pedagogiske kontekster, men også være tilgjengelig for alle som ønsker rikere kunnskap og forståelse om tematikken. Problemstillingen vi har utforsket er følgende: Hvordan opplever tre norske, skeive, kvinnelige artister at deres seksuelle orientering har farget dem som artister? For å undersøke dette har vi benyttet oss av en narrativ metodikk som datainnsamlings- og analysemetode. Formålet med å benytte oss av en narrativ metode var å få et innblikk i informantenes erfaringer og opplevelser gjennom deres livshistorier. Gjennom narrative intervjusamtaler med tre norske, skeive, kvinnelige artister; Josefin Winther, Heidi Marie Vestrheim og Ylva Samuelsen (pseudonym) – har vi samlet inn et rikt datamateriale. Datamateriale har blitt analysert gjennom en narrativt analysemetode, med utgangspunkt i Polkinghornes (1995) narrative analyseteori, hvor vi har tematisert funnene og skrevet narrativer (fortellinger) av transkripsjonene. Temaene i funnene ble til underveis i analyseprosessen, og ses i sammenheng med problemstilling og valg av teori. Det teoretiske rammeverket i studien baserer seg på kjønnsforskning med spesielt henblikk på queer-teori og Judith Butlers performativitetsteori, forankret i et sosialkonstruksjonistisk paradigme. Samtidig har vi hatt et diskursanalytisk blikk på studien med utgangspunkt i Michel Foucaults begreper subjektposisjoner, governmentalitet og selvteknologi, som verktøy til å forstå synet på kjønn og seksualitet som queer-teorien og Judith Butlers teorier bygger på. Kort oppsummert indikerer funnene våre at informantenes artistutvikling har blitt påvirket av deres seksuelle orientering i forskjellig grad. Et gjennomgående trekk er hvordan informantene etablerte sin seksualitet og musikalitet i ungdomsårene, hvor musikk enten ble brukt som et middel til å uttrykke følelser, for å finne tilhørighet hos andre og å finne noe(n) å relatere og identifisere seg med. Den seksuelle orienteringen deres ble tidvis gjenspeilt i musikken, spesielt gjennom sangtekster med personlige tema om eksempelvis skeiv kjærlighet. En annen gjennomgående faktor er hvordan informantene gikk gjennom forhandlende prosesser rundt hvordan de skulle se ut og uttrykke seg relatert til kjønn og seksualitet. Gjennom slike forhandlingsprosesser kjente de på ytre forventninger til hvordan de burde se ut, ut fra kjønnede konvensjoner innenfor samfunnets heteronorm. Et tredje funn indikerer at informantene opplevde en «annerledeshet» i forhold til å være skeiv, enten gjennom at musikken deres tidvis ble rettet mot et skeivt publikum, eller at de opplevde at de ikke ble sett på som «ekte» damer. Samtidig gav annerledesheten dem fordeler, ifølge dem selv, og fungerte som en styrke; ved å være annerledes fikk de et annet og gjerne større perspektiv på aspekter ved livet som heterofile gjerne ikke hadde. Avslutningsvis oppsummerer vi hva vi har funnet gjennom studien. Her diskuterer vi også studiens relevans, med særlig henblikk på pedagogiske implikasjoner, samt vi greier ut studiens svakheter. Denne studien kan opplyse aspekter ved det å være skeiv i et heteronormativt samfunn, samt gi et bidrag til queerstudier innenfor norsk populærmusikk som per i dag er mangelfull (Eilertsen, 2017). Funnene i studien kan også være relevant for musikkpedagoger – og andre pedagoger – i skolen og på andre institusjoner.