Elever med høyere læringspotensial – hvordan opplever de undervisningen i norsk skole?

Abstract

Studien omhandler elever med høyere læringspotensial, deres opplevelse av undervisningen og drøfting av bakgrunnen for deres opplevelser. Det benyttes i hovedsak norsk faglitteratur for å beholde henvisninger innenfor sin kulturkontekst, men også mulig overførbar internasjonal anerkjent forskning. Ved å vite hva som kjennetegner elevgruppen, kan en forsøke å forstå deres opplevelser i undervisningen. Det benyttes sammensatt (embedded) singelcase, bestående av fire analyseenheter (elever) som altså innebygges i en helhet sammen med fire foreldreinformanter gjennom datatriangulering i analysen. Dette er gjort for å få en «dypere» forståelse av denne elevgruppen; med mulig akkomodering av et lite utforsket forskningsfelt. Datainnsamling er gjort gjennom kvalitative intervju. Det valgte casedesign åpner opp for å presentere ulikheter ved singelcasene, noe som underbygger det empirinære hovedfokuset til studien. Empirinærheten sees på som en nødvendighet for å ikke måtte gjøre en tvunget generalisering i en kvalitativ undersøkelse samtidig som det kan gi verdifull innsikt i informantenes ulike kjennetegn og erfaringer. Aktuell litteratur behøves for å belyse forskerspørsmål, styrke validitet og for å analysere, drøfte og nyansere resultatene i et mer overordnet perspektiv. Elevinformantene i studien har opplevd undervisningen i norsk skole som «tragisk». De har alle opplevd skolevegring, mulig som resultat av manglende didaktisk tilrettelegging av faglige nivåtilpassede utfordringer, samt sosiale utfordringer i forbindelse med mobbing, konflikter eller vansker med å finne likesinnede venner. Det har kulminert i skolevegring, dernest skolebytte, før elevinformantene i dag opplever undervisningen motiverende gjennom at flere tar enkeltfag som privatist. Foreldrene har fungert som mulig signifikante andre, der lærere ikke har «sett» elevene og deres behov. IQ-testen elevene har tatt, hvor de alle har scoret minst 131, har blitt brukt av foreldrene som «bevis» på at: «Han er ikke dum, han er ikke syk, han har ikke et syndrom; han er høyt intelligent!» Studiens resultater viser til viktigheten av at lærere, lærerstudenter og utredere får kompetanse om elevgruppen og hvordan en kan tilrettelegge for deres behov og utvikling, noe elevenes trivsel er avhengig av. Kunnskap og kompetanse kan bidra til å endre uhensiktsmessige holdninger knyttet til elevene som en homogen elevgruppe, til en heterogen forståelse både i kjennetegn, behov og områder for potensial. Det behøves mer forskning på feltet.