| dc.description.abstract | Etter stadige debatter i lokale medier om elevers utstrakte utenomfaglige aktivitet i skoletiden, vokste det fram et ønske i meg om å undersøke om det virkelig var så dårlig stelt som enkelte avisartikler kunne gi inntrykk av. Kastet virkelig mange elever bort årene på videregående skole på aktivitet på sosiale medier, filmtitting eller nettspilling for den del? Var lærerne virkelig ikke til stede som klasseledere i disse digitale læringsmiljøene? Var det noen skoler som fikk klasseledelsen bedre til enn andre skoler?
Med dette utgangspunktet, ga jeg meg i kast med mastergradsoppgaven. For meg, som selv er lærer, var det viktig at flest mulig lærere skulle få sin stemme hørt angående dette temaet. Opplevde de selv at de mestret klasseledelsen i digitale læringsmiljø eller ei? Med et pragmatisk verdensbilde som utgangspunkt, falt det naturlig å velge et «mixed-methods design» for studien. Heller enn å fokusere på bestemte metoder, har det vært viktigere å bruke ulike metoder med det håp å forstå problemet best mulig. Data ble først innhentet via en digital spørreundersøkelse blant lærere i Rogaland fylkeskommune. Gjennom analyse av disse resultatene, ble deretter fokusområde valgt for påfølgende intervju med tre lærere. Det teoretiske perspektivet som har vært benyttet i oppgaven er sosialkognitiv læringsteori og begrepet «self-efficacy».
Til tross for at spørreundersøkelsen ble sendt ut til et anselig antall lærere, oppnådde en kun 13% svarprosent. Dette gjør at det er vanskelig å generalisere resultatene. Imidlertid synes det som om respondentene selv mener at de behersker klasseledelse i digitale læringsmiljø. Intervjuene ble utført blant to lærere som jobbet ved ulike skoler som hadde scoret høyt på samarbeid på spørreundersøkelsen. I tillegg ble en lærer som arbeidet ved en skole som hadde scoret lavt på samarbeid intervjuet. Det ble her avdekket klare forskjeller i hvordan arbeidet med klasseledelse ble drevet av skolenes ledelse, hvor ledelsen framsto som klart mer tydelig ved skolene som scoret høyt på samarbeid. I tillegg hadde disse skolene iverksatt ulike fora for digitalt samarbeid/videreutvikling internt. Videre deltok begge disse skolene i et formelt nettverkssamarbeid med fokus på utfordringer og muligheter som følge av digitaliseringen av klasserommene. Skolen som scoret lavt på samarbeid, hadde ikke gjennomført de samme tiltakene. Resultatene tyder på at ledelsens
iii
rolle er svært viktig. Samarbeid mellom skoler synes å ha kommet nettverksskolene til gode. Imidlertid er det slik at det er frivillig hvordan de videregående skolene vil organisere sitt arbeid. Når det så framkommer resultater som tyder på at enkelte skoler innenfor noen områder lykkes bedre enn andre, kan en jo spørre seg om det kanskje ikke bør være frivillig å lære av hverandres gode praksiser? Bør skoleeier i stedet i større grad legge til rette for en erfaringsutveksling mellom skolene samt stille krav til at gode praksiser blir implementert i alle skolene? | nb_NO |
