En skjønnlitterær analyse av War Horse – Krigshesten og Et hundeliv, med fokus på dyret som fortellerinstans

Abstract

Denne masteroppgaven utforsker hvilken rolle dyret som fortellerinstans spiller i etableringen av, og refleksjoner over, empatiske relasjoner mellom mennesker og dyr i Et hundeliv og War Horse – Krigshesten. Ved å anvende teoretiske perspektiver fra dyrestudier og narrativ teori, undersøker oppgaven hvordan disse verkene, ved å tildele dyrene en stemme, utfordrer konvensjonelle menneske-dyr-relasjoner og fremmer refleksjon over empati, etikk og ansvarlighet. Martha Nussbaums teori om den narrative forestillingsevnen og Donna Haraways ideer om interspecies-forhold og kontaktsoner danner et sentralt teoretisk grunnlag for analysen. Dette teoretiske grunnlaget understreker litteraturens kapasitet til å bryte ned grensene mellom arter og fremhever betydningen av empatisk forståelse- og utvikling gjennom litterær innsikt. Gjennom å posisjonere leseren i dyrenes førstepersonsperspektiv, demonstrerer de gitte verkene litteraturens evne til å utløse en prosess hvor refleksjoner over dyrets subjektive opplevelser, og relasjonene mellom mennesker og dyr kan finne sted. Disse refleksjonene kan være en del av en empatisk utvikling og en danningsreise i leseren som motiverer til etiske og ansvarlige handlinger i interaksjon med dyr. Oppgaven argumenterer for betydningen av å integrere disse perspektivene i utdanningen for å oppmuntre til etisk refleksjon og ansvarlig medborgerskap blant unge lesere. Dyret som fortellerinstans og beskrivelser av deres subjektive opplevelser påvirker de relasjonene som etableres i fortellingene, og interaksjonene i disse relasjonene måles opp mot fire analysepunkter som bygger på Donna Haraway sin fremstilling av verdige interaksjoner mellom arter. Oppgavens funn og konklusjon er at den gitte fortellerinstansen kan spille en merkverdig rolle og tilby en unik mulighet for leseren til å utvikle en forståelse for dyrene, som er essensiell for å handle i tråd med god dyrevelferd. Gjennom analysen blir det tydelig at det finnes et stort potensial i dyrets fortellerinstans som kan oppfordre til refleksjoner over empatiske relasjoner mellom mennesker og dyr.