«Stedet er ikke det samme lenger…»: En økokritisk analyse av spillkarakterers forhold til dyr, planter og naturmiljøer i det samiske dataspillet Skábma - Snowfall

Abstract

I denne oppgaven undersøker jeg hvilket forhold spillkarakterene har til dyr, planter og/eller naturmiljøer i dataspillet Skábma – Snowfall. Jeg har benyttet meg av «Natur-i-Kultur»-matrisen for å diskutere holdninger og forhold som kommer til uttrykk mellom spillkarakterene og dyr, planter og/eller naturmiljøer. Deretter har jeg nyansert forholdet som er blitt diskutert hos de samiske karakterene opp mot teori om samisk naturforståelse. For å kunne diskutere deres forhold til dyr, planter og naturmiljøer, trenger man å forstå hvordan den samiske kulturen forstår naturen. For å beskrive spillet som en narrativ tekst, har jeg beskrevet spillets narrative og ludiske oppbygning ved hjelp av narrativ spillteori, deriblant Aarseths narrative spillmodell. Jeg har funnet ut at det er en tydelig forskjell i forholdet de samiske karakterene har til dyr, planter og/eller naturmiljøer og forholdet de ikke-samiske karakterene har, omtalt i oppgaven som de utenforstående. Mens de samiske karakterene bedriver flere aktiviteter som kan diskuteres opp mot antroposentriske forhold, kan forholdet deres til dyr, planter og naturmiljøer hele tiden forsvares som økosentriske, både i lys av dypøkologi og samisk naturforståelse, fordi de samiske karakterene lever i et langvarig samspill med naturen, der disse aktivitetene kan anses som en helt vital del av deres levemåte. De samiske karakterene har både et feirende forhold til dyr, planter og naturmiljøer, men også et problematisk forhold til rovdyr og deler av naturmiljøet som er farlig. De utenforståendes forhold til planter og naturmiljøer kan beskrives som antroposentrisk, men karakteren Jean skiller seg fra de andre utenforstående, da han ønsker å beskytte samenes rett til landet rundt bosetningen deres. Jeg har også pekt på at «Natur-i-Kultur»-matrisens horisontale akse, der holdninger og forhold diskuteres opp mot begrepene økosentrisme og antroposentrisme, kan virke unyansert i møte med litteratur som skildrer samiske samfunn med en tradisjonell forståelse av natur. Aksen bygger på at forholdet mellom mennesker, dyr, planter og naturmiljøer enten forstås som menneskesentrerte eller økosfæresentrerte. Når man nyanserer forholdene til de samiske karakterene i lys av samisk naturforståelse og dypøkologi, har ingen av disse karakterene genuine antroposentriske forhold, og den horisontale aksen virker dermed unyansert i møte med karakterer med en slik bakgrunn