Evaluering og kartlegging av romlige og sosiale faktorer i felles uteoppholdsareal

Abstract

Dagens arealplanlegging er preget av en fortettingspolitikk som medfører stort press på de største byene i Norge. Høy arealutnyttelse og rask utbygging kan bidra til et stort fokus på etablering av boliger. Dette kan føre til at fokus på felles uteoppholdsareal reduseres. I denne oppgaven har vi forsøkt å undersøke hvilke romlige og sosiale faktorer som påvirker felles uteoppholdsareal. På samme tid har vi forsøkt å besvare hvordan de romlige og sosiale faktorene påvirker selve kvaliteten i felles uteoppholdsareal. De romlige faktorene er grønnstruktur, solforhold, soundscape (støy) og universell utforming. Den sosiale faktoren er sosial/privat kontroll, og handler om hvordan felles uteoppholdsareal oppleves av mennesker som oppholder seg der. Nasjonale retningslinjer gir overordnede bestemmelser om uteoppholdsareal, men det er opp til hver enkelt kommune å tolke og implementere disse på lokalt nivå. I denne oppgaven ser vi nærmere på retningslinjer og bestemmelser tilknyttet felles uteoppholdsareal i Trondheim, Oslo og Bergen. Trondheim og Oslo har egne veiledere/normer for utforming av uteoppholdsareal, mens Bergen har overordnede retningslinjer i kommuneplanens arealdel. Disse retningslinjene stiller ikke like spesifikke krav til utforming av felles uteoppholdsareal, slik som Trondheim og Oslo. Et annet formål med denne oppgaven er derfor å fremme nødvendige tiltak og bestemmelser for hvordan Bergen kommune kan utbedre sine krav til utforming av felles uteoppholdsareal. Resultatene viser at det det bør foreligge et samspill mellom de romlige og sosiale faktorene. Det er først og fremst når faktorene eksisterer sammen og på samme areal, at felles uteoppholdsareal kan oppnå høy kvalitet ut fra våre analyser. Faktorene kan eksistere samtidig i felles uteoppholdsareal, men så lenge disse ikke korrelerer, vil ikke kvaliteten være god. Resultatene har også vist at tiltak som belysning, lekeplasser og benker bør ha en strategisk plassering i henhold til tilstedeværelsen av de romlige og sosiale faktorene. Vi har også observert at den menneskelige aktiviteten er størst i områder med høy grad av romlige og sosiale faktorer.

Spatial planning in Norway is characterized by a policy of densification, which puts pressure on the major cities. High land utilization and rapid development often prioritize housing establishment, potentially reducing the focus on shared outdoor spaces. In this study, we aim to research the spatial and social factors influencing shared outdoor spaces and examine how these factors affect the quality of these spaces. The spatial factors considered are green infrastructure, sunlight exposure, soundscape (noise), and universal design, while the social factor is social/private control. National guidelines gives general provisions for outdoor spaces; however, it is the responsibility of each municipality to interpret and implement them into the local level. This study examines the guidelines and general related to shared outdoor spaces in Trondheim, Oslo, and Bergen. Trondheim and Oslo have their own guidelines/norms for designing outdoor spaces, whereas Bergen has guidelines in the municipality's land-use plan (KPA). Unlike Trondheim and Oslo, these guidelines do not give specific requirements for the design of shared outdoor spaces. Therefore, another objective of this study is to propose necessary measures and provisions for Bergen kommune to improve its requirements for shared outdoor spaces. The results indicate that there should be an interaction between the spatial and social factors. It is primarily when these factors coexist within the same area that shared outdoor spaces can achieve high quality based on our analyses. While the factors may coexist in shared outdoor spaces, if they are not correlated, the quality will not necessarily be good. Additionally, the results show that measures such as lighting, playgrounds, and benches should be strategically positioned based on the presence of spatial and social factors. Furthermore, we have observed that human activity is highest in areas with a high degree of spatial and social factors.