Referanser og overvåkingsindikatorer innen økologisk restaurering av verneverdig kulturmark

Abstract

Økologisk restaurering er et virkemidden for å motvirke tap av biologisk mangfold, men det trengs bedre metoder innen målsetning og overvåking for å vite at utviklingen går rett vei. Semi-naturlige naturtyper i Norge er i nedgang, og vi trenger restaurering og skjøtsel for å opprettholde kulturmarkene og det biologiske mangfoldet de huser. Forvaltninga bruker enkle metoder for å overvåke effekter av skjøtselstiltak i verneområder, men det mangler dokumentasjon på at metodene fungerer. Gjennom vegetasjonsanalyser i nyrestaurert, verneverdig kulturmark i Sogn undersøkte jeg hvordan ulike referanser og indikatorer ga relevant informasjon om effektene av restaurering. Grunnet mangel på optimale, nærliggende referanser utarbeidet jeg en metode for å lage syntetiske referanser med utgangpunkt i lokalt forekommende, ønskede arter. Artssammensetninger av restaureringsområdet, de syntetiske referansene og en nærliggende referanse (Breidsete) ble sammenlignet ved ordinasjon. Videre evaluerte jeg de ulike overvåkingsindikatorene artssammensetning, artstall og enkle indikatorer gjennom Miljødirektoratets bevaringsmålmetodikk, og så på deres evne til å fange opp relevant økologisk variasjon. Ordinasjon viste at restaureringsområdet, Breidsete og de syntetiske referansene plasserte seg etter hverandre langs en suksesjonsgradient som representerte kulturmark i dårligere mot en bedre tilstand. De syntetiske referansene var derfor mer vellykkede enn Breidsete. Som indikator, ga artssammensetning mer presis informasjon enn artstall. Bevaringsmålmetodikken resulterte i både god, middels og dårlig tilstand på samme sted, og reflekterer problemet med bruk av enkeltindikatorer. Det er likevel en lovende metode som trenger mer vitenskapelig forankring. Jeg anbefaler videre overvåking, med neste tidsmåling om 5-10 år, for å evaluere restaureringssuksess med syntetiske referanser og artssammensetning som indikator. Videre gir studieområdet mulighet til å samkjøre vitenskapelige metoder med bevaringsmålmetodikken for å utvikle enkle, men presise indikatorer for effektiv overvåking. Metoden for utarbeidelse av syntetiske referanser kan forbedres og mulig standardiseres slik at den har overføringsverdi til andre restaureringsprosjekter, der naturtypen ikke er kraftig forringet