Kroppsøvingsfaget, fysisk aktivitet og psykiske helse: Fører gjennomført behandling ved Energiteamet psykisk helsevern for barn og unge (PBU) til økt deltakelse og motivasjon i kroppsøvingsfaget i skolen?

Abstract

Bakgrunn Kroppsøving er et læringsfag der elevene skal utvikle kompetanse innen trening, helse og livsstil. Faget skal legge grunnlag for positive erfaringer med fysisk aktivitet, og bidra til livslang bevegelsesglede. Sammenhengen mellom fysisk aktivitet og psykisk helse har den siste tiden fått stadig mer oppmerksomhet, og et økende antall studier har funnet sammenheng mellom fysisk aktivitet og psykisk helse. Energiteamet, Klinikk psykisk helsevern for barn og unge (PBU) ved Haukeland Universitetssykehus, har etablert et behandlingstilbud i gruppe, «Trygg, Aktiv og Glad» (TAG). Behandlingen inkluderer fysisk aktivitet for barn og unge med psykiske helseplager. Det er usikkert om deltakelse i TAG påvirker deltakelse og motivasjon i kroppsøvingsfaget i skolen etter gjennomført behandling. Foreløpig er det ikke etablert rutiner for samarbeid mellom Energiteamet PBU og skolen. Formål I denne studien ville man se nærmere på hvorvidt gjennomføring av gruppetilbudet TAG påvirket deltakelse og motivasjon i kroppsøvingsfaget i skolen. Metode Studien er en del av en større gjennomførbarhetsstudie (feasibility study) og er gjort i samarbeid med Haukeland Universitetssjukehus og Høgskulen på Vestlandet (HVL). Studien er en ikke–randomisert, pre–post spørreundersøkelse basert kvantitativ studie. Deltakerne i TAG (7–17 år) fylte selv ut spørreskjema til tre ulike rapporteringstidspunkt; en uke før behandlingstilbudet startet, en uke etter gjennomført behandlingstilbud og en måned etter gjennomført behandlingstilbud. Av 25 inviterte, gav 19 deltakere i TAG frivillig, informert samtykke til å delta i denne studien. Det ble gjennomført T–test og ANOVA– analyse for å undersøke om det var endringer i deltakelse og motivasjon i kroppsøvingsfaget før og etter gjennomført behandlingstilbud. Spørreskjemaet er delvis bygget på tidligere validerte skjema for måling av motivasjon i sammenheng med fysisk aktivitet. Resultater Deltakerne i studien deltok ikke hyppigere i kroppsøvingsundervisningen etter å ha gjennomført TAG. Uansett, de yngste deltakerne (7–13 år) rapporterte om hyppigere deltakelse i kroppsøvingsfaget enn de eldste (13–17 år), men dette var gjeldene både før og etter deltakelse i TAG. De yngste oppgav at de oftere deltok i kroppsøvingsundervisningen IV fordi de hadde lyst, og fordi de syntes det var gøy sammenlignet med de eldste. Deltakerne i den yngste gruppen synes slik å være mer styrt av indre motivasjon for faget. Videre fremkommer det at de eldstes deltakelse i faget, i høyere grad ble styrt av forventninger fra lærer, hvilket kan relateres til ytre motivasjon. Sammenligning av svarene før og etter gjennomført behandling, viste at alle deltakerne samlet sett rapporterte at de følte seg mer vellykket i faget når de gjorde så godt de kunne, hadde god innsats og nådde personlige mål. Deltakelse i TAG kan slik ha forsterket eller tilført deltakerne en opplevelse av at innsats i undervisningen har verdi i seg selv. Denne endringen i motivasjon ble først tydelig etter at deltakerne hadde gjennomført behandlingstilbudet i TAG. Dette kan tyde på at TAG startet en endringsprosess hva gjelder deltakernes motivasjon for kroppsøvingsfaget, selv om disse endringene ikke gav seg utslag i form av økt deltakelse i faget. Konklusjon Gjennomført deltakelse i TAG kan ha påvirket deltakernes motivasjon for kroppsøvingsfaget, men ikke i en slik grad at det har endret deltakelse i faget. Det er usikkert hvorvidt elevene klarer å nyttiggjøre seg erfaringer fra TAG inn i kroppsøvingsfaget i skolen etter gjennomført behandling. Imidlertid, studien har få deltakere, og resultatene kan vanskelig generaliseres utover studiepopulasjonen. Til videre forskningsarbeid anbefales det å gjennomføre studier med et høyere antall deltakere og som går over en lengre tidsperiode enn hva denne studien tok for seg. Videre bør det opparbeides bedre rutiner for samarbeid mellom skolesektoren og helsetjenesten. Dette kan øke muligheten for at elevene kan overføre eventuelle positive erfaringer og økt motivasjon for fysisk aktivitet fra behandlingstilbudet til undervisningssituasjonen, og motsatt.