En kartlegging av hvordan elevene på ungdomsskolen opplever spisepausen - med fokus på sosialt samvær

Abstract

Bakgrunn og formål: Barn og unge i dag tilbringer mye av tiden sin på skolen. Opplæringsloven sier at alle elever har rett til et trygt og godt skolemiljø som fremmer helse, trivsel, og læring. For at elevene skal trives på skolen er det viktig å se på arenaene som kan bidra til å øke trivselen hos elevene. Skolemåltidet er et av ansvarsområdene skolen har, og på bakgrunn av dette skal skolen tilrettelegge og fremme trivsel hos barn og unge både i undervisningen og utenom undervisningen. I denne studien har jeg ut ifra dette landet på problemstillingen: Hvordan blir spisepausen ved to ulike ungdomsskoler tilrettelagt, og hvordan opplever elevene ulike typer skolemåltid med fokus på sosialt samvær? Metode: Det er gjort en komparativ-casedesign av to ulike ungdomsskoler. Studien benytter «mixed method» som blander kvantitative og kvalitative metoder. Studien består av observasjon, fokusgruppeintervju og spørreskjema. Utvalget er fra 8.- og 10. trinn og spørreskjemaet er besvart av 243 elever ved Skole A og 131 elever ved Skole B. Resultater: Spisepausen til elevene ved Skole A bestod av å spise i en spisesal med tilgang til kantine. Elevene ved Skole B sin spisepause bestod av å sitte med elevene fra egen klasse i eget klasserom. Elevene ved Skole A som spiste i spisesal var mer fornøyd med ordningen enn elevene ved Skole B som spiste i klasserom. Elevene ved begge skolene var enig i at spisepausen var deres pause fra undervisningen, og derfor burde de få velge fritt hvem de spiser med. Flertallet ved begge skolene svarer at liker å snakke med andre i spisetiden. 23% av elevene ved Skole B svarte at de satt alene i spisetiden, mens ved Skole A svarte 0% at de satt alene. Skole A hadde avsatt 20 minutter til spising, men hadde 20 minutter friminutt etter spisingen som gjorde at de kunne sitte lengre å spise hvis de ville. Skole B hadde avsatt 10 minutter i begynnelsen av prosjektet, men ble endret til 20 minutter i slutten av prosjektet. Elevene ved begge skolene var enig i at 20 minutter var nok tid til å spise. Elevene ved Skole B brukte mye tid på mobilen i spisetiden, mens Skole A var en mobilfri skole. Elevene var positiv til bruk av mobil ved Skole B, og mente at det ikke innvirket på det sosiale rundt måltidet. Konklusjon: På bakgrunn av datamaterialet ser vi at en felles spisesal bidrar til å øke elevenes trivsel, siden elevene ved Skole A er mer fornøyd med ordningen av spisepausen enn elevene ved Skole B. Dette viser at tilretteleggingen av spisetiden har stor betydning for det sosiale måltidet og at tilstrekkelig tid og mer frihet i forbindelse med spisepausen i klasserom er viktig for elevene