Det ludonarrative dilemmaet. En analyse av narrativ struktur, interaktivitet og spillerautonomi i dataspillet Outer Wilds.

Abstract

I dette masterprosjektet studerer jeg den narrative strukturen i dataspillet Outer Wilds (Mobius Digital, 2019). Målet med dette prosjektet er å utforske og bidra til å videreutvikle den narrative forskningen på dataspill. Jeg er særlig interessert i forholdet mellom fagfeltene ludologi og narratologi, og hvordan det er mulig å kombinere disse to feltene for å beskrive dataspill. Jeg har valgt tittelen «Det ludonarrative dilemmaet. En analyse av narrativ struktur, interaktivitet og spillerautonomi i dataspillet Outer Wilds», fordi jeg tar utgangspunkt i teori og tilnærminger fra både det ludologiske og narratologiske forskningsfeltet. Ved å gjøre dette, kan jeg bruke en tverrfaglig tilnærming for å undersøke hvordan interaktivitet påvirker fortellerstrukturen i spill. Jeg har delt analysen inn i to ulike deler. I den første delen analyserer jeg Outer Wilds i lys av Aarseths narrative spillmodell og de fire dimensjonene verden, objekter, karakterer og hendelser (2012). I tillegg diskuterer jeg, på bakgrunn av de fire dimensjonene, om Outer Wilds heller mot den ludiske eller den narrative polen i modellen. I det analytiske arbeidet med Aarseths modell, fant jeg ut at strukturen i Outer Wilds utfordrer denne analytiske modellen. Her fant jeg at Outer Wilds kombinerer en åpen verden og stor grad av spillerautonomi med tanke på rekkefølgen fortellingen avdekkes i, med et kronologisk fastlagt narrativ som ikke kan påvirkes av spillerens handlinger.

Funnene i den første delen av analysen ledet meg til en nysgjerrighet knyttet til hvordan Outer Wilds kombinerer disse tilsynelatende motsetningene, og hvordan dataspillet er strukturert for å muliggjøre dette. Dette fikk jeg ikke svar på ved å bruke Aarseths modell, og jeg måtte derfor ty til andre narratologiske og ludiske begreper for å få en dypere forståelse for fortellerstrukturen i spillet. Ved å bruke begreper fra detektivfiksjonen, fant jeg at Outer Wilds kan karakteriseres som en detektivfortelling, mer spesifikt et puslekasse-detektivspill (Larsen & Schoenau-Fog, 2020, s. 3). Til tross for at det ikke har skjedd en forbrytelse i dataspillet, må spilleren drive reell etterforskning for å avdekke fortellingen, uten at spillet forteller spilleren hva hen skal gjøre, eller hvor hen skal innhente informasjon. Videre kan det synes at en «skjult fortelling» er en forutsetning for slike detektivspill, ettersom deler av fortellingen også er skjult i selve strukturen (Ryan, 2001, s. 253). Ved å benytte begreper som romlig og indeksisk fortellermåte, fant jeg at Outer Wilds bruker spillrommet, og særlig levninger fra tidligere hendelser for å gi spilleren informasjon hen må tolke og undersøke for å forstå fortellingen (Fernández-Vara, 2011, s. 1). I analysen fant jeg også at dataspillet bruker tiden som et strukturerende narrativt element. Tekstene i fortellingen er bygget opp på en slik måte at uavhengig av når spilleren finner dem i fortellingen, vil de gi informasjon om hva som har skjedd tidligere i hendelsesforløpet, samtidig som tekstene har spor og ledetråder spilleren kan følge for å lære mer om fortellingen. I henhold til en strukturalistisk narratologisk forståelse av tid, bruker spilltekstene i Outer Wilds analepser og prolepser for å fortelle spilleren om tidligere hendelser i fortellingen, og for å gi spilleren ledetråder hen kan utforske videre (Genette, 1980). Funnene i begge delene av analysen viser at Outer Wilds kombinerer interaktivitet og narrativitet på en måte som oppfordrer til etterforskning, der nysgjerrighet og spenning er drivende for spillerens avdekking av fortellingen og spillrommet. Outer Wilds utfordrer derfor både debatten mellom ludologi og narratologi, men også Aarseths narrative spillmodell. Dette tydeliggjør at de to fagfeltene kan kombineres for å forstå dataspill, og at Outer Wilds er et nyskapende dataspill som utfordrer tidligere sjangerkonvensjoner.