Vilkår for tverrprofesjonell samhandling og bidrag til tverrprofesjonelle behandlingsforløp i primærhelsetjenesten som psykomotorisk fysioterapeut

Abstract

Bakgrunn og formål: I Norge ses det en økende andel av befolkningen som lever med langvarig, kronisk og komplekse helseutfordringer. Mer bruk av tverrprofesjonell samhandling løftes frem som et viktig tiltak for å bedre helse- og velferdstilbudet. Formålet med studien er å få økt kunnskap om hvordan vilkårene er for tverrprofesjonell samhandling og hvordan en psykomotorisk fysioterapeut i primærhelsetjenesten kan bidra til dette i tverrprofesjonelle behandlingsforløp. Metode: Studien er forankret i en hermeneutisk vitenskapsteoretisk tradisjon med et case-studiedesign. Problemstillingen etterspør konkrete erfaringer med en sosial praksis i sin virkelige kontekst. Forskningsmetoder som skaper erfaringsnære samhandlingsdata på en systematisk måte, med rike beskrivelser, er særlig egnet for å bidra til å få frem ny kunnskap fra praksis. Brukermedvirkning i forskningsprosessen ble ivaretatt gjennom medforsker-rollen. Fem mini-fokusgruppeintervju ble benyttet for dataproduksjon, samt refleksjoner mellom forsker og medforsker. Deltagerne er strategisk utvalgt. Resultat og diskusjon: Resultat av analysen presenteres i følgende hovedtema: 1) Tverrprofesjonell samhandling kommer ikke av seg selv, 2) Samhandling, hvor finnes det? 3) Kasteballer i et fragmentert helsevesen, 4) Hvem skal ta initiativ til samarbeid? 5) Tid som ressurs/knapphetsressurs i samhandling med pasient og de profesjonelle, 6) Aktualisere og aktivisere kroppslig erfaring og kompetanse – en alliert i den tverrprofesjonelle samhandlingen, 7) Anerkjennende kroppslige samhandlinger som bidrar til erkjennelse, 8) Pasientens erfaringskunnskap i samhandling med den profesjonelle. I hvilken grad behandlerne i studien tok i bruk tverrprofesjonell samhandling ble blant annet påvirket av tiden de hadde til rådighet, hvor trygge/erfarne de var i sine roller og om de kjente personen de trengte å samhandle med. Medforskerne i studien har vektlagt den anerkjennende kroppslige samhandlingen som de har med fysioterapeuten, og som bidrar til ny innsikt i dem selv. Deres innsikt åpnet opp for erkjennelse og mulighet for å uttrykke egne behov og opplevelser i kroppen i tillitsfulle samspill med sine behandlere