Arealbruksendringers påvirkning på avrenning og blågrønne strukturer som et klimatilpasningstiltak mot fremtidige mengder overvann. En case study fra Harakollen i Øvre Eiker, Viken fylke

Abstract

Økt nedbør og økt nedbørintensitet som en konsekvens av klimaendringer, kombinert med en økende grad av impermeable overflater som skyldes fortetning, gir store utfordringer knyttet til overvannshåndtering. I tillegg til dette er en aldrende og inadekvat status på overvannsystemene beliggende i norske kommuner i dag et tiltakende problem.

Det overordnede målet med denne oppgaven er å kartlegge bruksendringer i landskapet på Harakollen, et nabolag rett utenfor Hokksund sentrum, Viken fylke. Det vil i den sammenheng bli sett på hvordan disse endringene påvirker avrenningen i det samme området. Samtidig vil det bli rettet fokus mot andre tiltak enn de tradisjonelle rørløsningene for behandling av overvann. Disse tiltakene vil også tilby andre fordeler enn de rent hydrologiske. Oppgaven vil derfor se nærmere på tre saker: 1. Om det eksisterende overvannsystemet fører til endringer i de naturlige dreneringslinjene. 2. Hvor mye vann som vil kunne forventes ved identifiserte kritiske punkter ved ekstreme nedbørshendelser. 3. Hva slags type naturbaserte klimatilpassningstiltak som blågrønne strukturer vil kunne være aktuelle for Harakollen i kampen mot fremtidige mengder overvann.

I denne master-oppgaven har det blitt foretatt arealendringsanalyser og hydrologiske analyser ved hjelp av ulike GIS-verktøy og hydrologiske utregninger ved å benytte den rasjonelle metoden. Det ble identifisert tre kritiske punkter med tilhørende nedbørsfelt i området som det detaljanalysert. Disse analysene har blitt sammenlignet med bruksendringer i landskapet og det eksisterende overvannsystemet i området. Det har også blitt diskutert naturbaserte løsninger som blågrønne strukturer, som klimatilpassningstiltak for Harakollen. Dette for å utnytte hele tre-trinnstrategien og bidra til å gjøre området mer motstandsdyktig mot fremtidige mengder overvann.

Hovedfunnene i denne oppgaven er at de grå arealene har økt med 6.71 ha, noe som utgjør 29 % av det totale arealet av nedbørsfeltene per i dag, mot 1.58 % av det totale arealet slik det fremsto før utbygging i 1965. Alle de tre nedbørsfeltene taper grønne arealer til fordel for grå. Dette påvirker følgelig infiltrasjonskapasiteten, og avrenningsfaktoren er påvist økt i alle de tre nedbørsfeltene. Konsentrasjonstiden blir kortere i ett av tre tilfeller og avrenningen øker ved alle de tre kritiske punktene. Dreneringslinjene endrer seg med bruksendringer i landskapet og blir tvunget til å samle seg når bygninger og overvannsystem hensyntas.