Materialitetens poetikk. Et essay om hvordan tida viser seg i tradisjonene

Abstract

All formgiving har sine betingede uttrykksformer, som gjøres virkelige gjennom tilvirkerens innsikt i materialitetens muligheter. I nær fortrolighet utvikles denne kunnskapen, som materialfølelse. Et gjenbruksmøbel i 1960-tallets modernistiske formspråk satte i gang dette essayet.Det har bakgrunn både i selvbiografiske erfaringer og i originale arbeider fra egen og andres samtidige estetiske praksiser og tilknyttede tanker fra tida som har avsluttet modernismen. Innen feltet møbel arbeidet vi med utviklingsarbeid «in the Arts», mot noen helt nye formuttrykk som problematiserte disse strenge, bruksdefinerte stilidealenes uttrykk. Vi ville at form skulle vise fram så mange andre verdier og ytringer enn funksjon.

Intensjonen med denne teksten er å sette ord på noen av de kognitive prosessene der skapende arbeids kritiske refleksjon i sitt samspill med sansenes erfaringsbaserte innsikter driver fram noe nytt. I skapende arbeid er ikke målet alltid å komme fram til et entydig resultat. For ved undersøkelser i det konkrete, vil hver lille oppdagelse kunne åpne opp til nye tider og verdener.