Geologisk landskapsanalyse av Nordfjord og Eikefjord dreneringssystem

Abstract

Forskere er i dag uenige om hvordan fjellene i Norge har blitt dannet. Debatten har ført til to motstridende hypoteser som prøver å gi en forklaring på fjellenes dannelsesprosess. Den klassiske hypotesen mener at fjellene er erodert ned til et slettelandskap og deretter hevet. Den nyeste hypotesen kalt ICE-hypotesen mener at fjellene er rester av den kaledonske fjellkjeden. Hensikten med denne oppgaven er å supplere PhD-prosjektet til Åse Hestnes med strukturell og geomorfologisk data fra dreneringssystemet til Nordfjord og Eikefjord. Denne dataen kan gi en indikasjon på hvilke geologiske prosesser som har skapt og formet landskapet, som Hestnes kan bruke i sitt PhD-prosjekt for å kunne delta i debatten om fjellenes dannelsesprosess. Bergartstypene ble undersøkt for å se om det er en sammenheng mellom dem og topografien. Dette ble gjort ved å finne gjennomsnittshøydene for hvert litologisk polygon, for de tektoniske enhetene og for bergartenes forvitringsmotstand. Devonbassenget skiller seg ut som et topografisk høyt element i landskapet, men ellers er det lite systematisk sammenheng mellom litologi, tektonisk enhet og bergartenes forvitringsmotstand. Lineamenter ble kartlagt både manuelt og automatisk for to områder: 1. Bremangerlandet og Sildegapet og 2. Sør for Sandane. I Bremangerlandet og Sildegapet dominerer øst-vest- og nordøst-sørvest-gående lineamenter. Lineamentene som er orientert i øst-vestlig retning kan tolkes både som duktile skjærsoner og sprø forkastninger. De nordøst-sørvest-gående lineamentene kan være forkastninger fra riftingen av Nordsjøen. Sør for Sandane dominerer øst-vest og nord-sørlige lineamenter. De øst-vest-gående tilsvarer den duktile foliasjonen og skjærsoner, mens de nord-sør-gående representerer sprø forkastninger. Det ble også kartlagt paleoflater, der vi bruker deres plassering og høyde for å vurdere om det er ett eller flere nivåer med flater. I dreneringssystemet til Nordfjord ble det kartlagt 53 flater som ligger mellom ca. 200 til 1 800 meter over havet. Ut ifra resultatene fra kartleggingen av paleoflatene kom vi fram til to mulige tolkninger: (1) en felles flate, eller (2) opp til fire nivåer med flater. Vi konkluderte med at det tyder på flere nivåer med flater, men vi har ikke nok informasjon til å helt avkrefte tolkningen om en felles flate. Resultatene fra bergartenes forvitringsmotstand og paleoflatene, samt oppsummeringen av offshore-geologien argumenterer for den klassiske hypotesen, som tilsier at fjellene i Norge har blitt erodert ned til et slettelandskap og deretter hevet.