Brannsikring av tette trehusmiljø

Abstract

Få land har så høy andel eldre trehus og trehusmiljø som Norge, fra gamle fiskebruk i Henningsvær til smale veiter i Trondheim og hvitmalte hus i Skudeneshavn. Det er satt nasjonale mål for å beskytte disse historisk viktige trehusmiljøene mot brann. Brannsikring er derfor et kontinuerlig pågående arbeid. Målsetningen med oppgaven har vært å samle erfaring med brannsikring av de fleste verneverdige trehusmiljøene i Norge og presentere ny kunnskap om hva som fungerer bra og mulige utfordringer. Internasjonal forskningslitteratur, norske lover, regler og veiledninger innen fagfeltet samt 60 ulike brannsikringsplaner er gjennomgått. Videre har 70 personer som jobber i forskjellige kommuner, Riksantikvaren og DSB blitt intervjuet om brannsikringsarbeidet. Data fra 20 branner er innhentet fra media og fra lokale brannvesen for vurdering av utfordringer ved innsats i tette trehusmiljø. Utover hele landet er det vilje til brannsikring og engasjement rundt arbeidet, både på statlig nivå, i kommunene og blant beboere. Økt fokus på brannsikringsplaner for tette trehusmiljø har medført en økning fra ingen slike planer i år 2000 via 25% dekning i 2014 til 60% dekning i 2020. Statusen som kulturminner og dermed prioritering fra Riksantikvaren kan trekkes fram som den viktigste enkeltårsaken til at arbeidet har kommer dit det er i dag. Gjennomgang av nyere forskning gav mye nyttig kunnskap om risikofaktorer og mulige tiltak, men har etterlatt et inntrykk av at Norge er i en særstilling når det kommer til praktisk gjennomføring av tiltak. Det anbefales og gjennomføres imidlertid mange ulike tiltak, hvilket gjør det utfordrende å samle erfaring. Gjennomføring av samme type tiltak i mange trehusmiljø ville gitt et bedre erfaringsgrunnlag. Gjennomgang av lover, forskrifter og veiledninger etterlater uklarhet med hensyn til hvem som har ansvar for hva innen brannsikring av tette trehusmiljø. Det framstår uklart hvorvidt noen i det hele tatt har ansvar for dette. Dette skaper usikkerhet i arbeidet og ulike arbeidsmetoder. Kommunene jobber stort sett hver for seg med brannsikringen og med ulike metoder og prioriteringer. Det er lite erfaringsoverføring mellom kommuner og lite fokus på vurdering av tiltakenes effekt. Det fokuseres ofte på hva andre har gjennomført eller planlagt, ikke på hva effekten var eller hvordan tiltaket fungerte. Brannsikringsplanene som er utarbeidet gir mye informasjon og fornuftige anbefalinger, men kan oppleves overveldende og gir ikke alltid klare anbefalinger. I mangel på statistikk og empiri virker det som om en del tiltak anbefales ut fra risikopersepsjon. Kommuner som har lyktes best med brannsikringsarbeidet har jobbet systematisk over tid og fordelt ansvaret for de ulike deloppgavene. Innvendig røykdeteksjon med alarmoverføring til brannvesenet og følgelig tidlig effektiv slokkeinnsats har reddet vesentlige kulturhistoriske verdier. Dette bekreftes både av kommunenes erfaringer, brannstatistikken og nærmere undersøkelse av branner. Effekten av forebyggende og passive tiltak er mer usikker og har ikke latt seg dokumentere på samme måte. Undersøkelse av inntrufne branner i tette trehusmiljø for perioden 2015 Til 2019 viste at flertallet av brannene ble varslet av naboer eller tilfeldig forbipasserende. Et annet fellestrekk var utfordringer med å få tilgang til selve brannen som følge av hulrom og loft. Dette medførte i nær halvparten av brannene at brannvesenet ikke hadde kontroll på hvor brannen var, ikke kom til med vann, og heller ikke visste om brannen var under kontroll.