Effekt av livsstilsintervensjon ved norske frisklivssentraler på fysisk aktivitet og motivasjon
Abstract
Bakgrunn: Død knyttet til ikke-smittsomme sykdommer som hjerte og karsykdom (HKS), type 2 diabetes, kreft og fedme har gitt nye og store utfordringer i et folkehelseperspektiv. Det er godt dokumentert at fysisk aktivitet (FA) er forbundet med bedre helse, og at FA kan forhindre utviklingen av ikke-smittsomme sykdommer. Samhandlingsreformen viser behov for å styrke det forebyggende og helsefremmende arbeidet ved å iverksette kunnskapsbaserte tiltak rettet mot personer med behov for hjelp til å endre helseatferd (Helse- og omsorgsdepartementet, 2009). Ett av tiltakene er etablering av frisklivssentraler i alle kommuner. Frisklivssentralen er en kommunal helsetjeneste som gir kunnskapsbasert og effektiv støtte til endring av levevaner. Det er imidlertid begrenset med forskning på norske frisklivssentraler. Selv om vi er klar over de gunstige effektene av FA, viser nye studier at kun 32% av Norges voksne befolkning er fysisk aktive i samsvar med de nasjonale anbefalingene for FA (Helsedirektoratet, 2014a, 2015). Dette kan tyde på at mange mennesker mangler tilstrekkelig motivasjon til å delta i 150 minutter med moderat intensiv FA per uke som anbefalt (Teixeira, Carraça, Markland, Silva, & Ryan, 2012a). Motivasjon er vist å være en sentral faktor for å opprettholde en fysisk aktiv livsstil. Hensikten med studien var å undersøke om tre måneders oppfølging ved norske frisklivssentraler medfører endring i objektivt målt FA, motivasjon for FA og mestringsforventning og videre hvordan motivasjon for FA og mestringsforventning predikerer endring i FA over en tre måneders frisklivsintervensjon. Metode: Studien er designet som en prospektiv intervensjonsstudie uten kontrollgruppe. Deltakernes fysiske aktivitetsnivå ble målt objektivt med akselerometer, motivasjon for FA ble målt med Behavioral Regulation in Exercise Questionnaire-2 (BREQ-2) og mestringsforventning ble målt med The Physical Exercise Self-Efficacy Scale (PESES). Deltakerne gjennomførte målingene ved oppstart og etter tre måneders deltakelse i en frisklivssentral. Resultatene fra objektivt målt FA viste at deltakerne hadde en signifikant nedgang i sedat tid (p=.046), en signifikant økning i lett FA (p=.002), moderat FA (p=<.001), MVPA (p=<.001), tellinger per minutt (tpm) (p=<.001) og antall skritt
(p=<.001). For BREQ-2 viste resultatene at deltakerne hadde en signifikant nedgang i amotivasjon (p=.002), en signifikant økning i introjektert regulering (p=.014), identifisert regulering (p=<.001) og i indre motivasjon (p=<.001). Resultatene for PESES viste ingen endring. En regresjonsanalyse viste at høy grad av autonom motivasjon og mestringsforventning ved baseline predikerte endring i fysisk aktivitetsnivå. Konklusjon: En tre måneders lang frisklivsintervensjon synes å ha hatt effekt på deltakernes fysiske aktivitetsnivå og motivasjon for FA. Funnene viser også at høy grad av motivasjon for FA og mestringsforventning ved baseline predikerer høyere fysisk aktivitetsnivå.
Description
Idrettsvitenskap Fakultet for lærerutdanning, kultur og idrett Institutt for idrett, kosthold og naturfag Avdeling Sogndal 30.05.2018