Læringsmetoder i kroppsøving, toppidrett- og idrettsfag

Abstract

Bakgrunn: Kroppsøving, toppidrett- og idrettsfag skal blant annet gi elevene erfaring i hvordan de kan utvikle egne ferdigheter i ulike idretter. Bruk av varierte, tilpassede arbeidsmåter og mulighet for aktiv medvirkning kan bidra til en positiv lærelyst og en positiv og realistisk oppfatning av egne ferdigheter. Det er derfor viktig å ta i bruk læringsmetoder som fremmer læring hos elevene, og som gir vedvarende motorisk læring. Videofeedback og verbal instruksjon er to læringsmetoder som kan brukes til utvikling av motoriske ferdigheter. I skolen benyttes oftest verbal instruksjon i opplæringen, mens videofeedback er en læringsmetode som blir brukt i mindre grad. Hensikt: Formålet med studien var å undersøke kortidseffekt og langtidseffekt av verbal instruksjon og videofeedback ved innlæring av stille tresteg, hos elever i videregående skole som hadde liten eller ingen kjennskap til ferdigheten fra før. Et mer spesifikt mål var å undersøke hvordan ulike læringsmetoder ville påvirke hopplengden og teknisk utførelse i stille tresteg. Problemstilling: Kan læringsmetodene verbal instruksjon og videofeedback påvirke den kortsiktige og langsiktige læringen av stille tresteg hos elever som har liten eller ingen kjennskap til ferdigheten fra før? Metode: Utvalget bestod av 59 elever fra videregående skole, toppidrett- og idrettslinje. Deltakerne ble delt inn i tre grupper: kontrollgruppe (n = 19), verbal instruksjon (n = 20) og videofeedback, i form av selvobservasjon (n = 20). Første dag gjennomførte alle elevene en pretest (baseline), hvor de utførte fem hopp med stille tresteg. Her ble hopplengde, kontakttid og video av beste hopp ble registrert. I uken etter pretest gjennomførte elevene i intervensjonsgruppene verbal instruksjon og videofeedback to treningsøkter à 20 hopp stille tresteg per økt, med en dag hvile mellom. Gruppen som fikk verbal instruksjon, fikk instruksjon etter hvert fjerde forsøk, mens gruppen som fikk videofeedback fikk se seg selv på video etter hvert fjerde forsøk. Kontrollgruppen hadde ingen spesifikk trening i denne perioden. For å undersøke korttidseffekten av treningen ble posttest 1 gjennomført to dager etter siste treningsøkt, hvor elevene gjennomførte fem forsøk med stille tresteg. Hopplengden og kontakttiden på det lengste hoppet ble registrert, og video av det lengste hopp ble lagret. Etter hoppingen testet elevene 5 repetisjoner maksimum (RM) i dype knebøy. For å undersøke langtidseffekten av intervensjonen gjennomførte elevene to måneder senere iii posttest 2, en test som var identisk med posttest 1. Elevene trente ikke på øvelsen mellom posttest 1 og posttest 2. Resultat: One-Way ANOVA analyse viste en signifikant endring i hopplengden fra pre- til posttest 1 (F(2,58) = 3,760, p = 0,029). Post hoc analyser viste at gruppen som fikk videofeedback hadde en signifikant økning i hopplengde i stille tresteg fra pre- til posttest 1 (p = 0,017). Kontrollgruppen og gruppen som fikk verbal instruksjon hadde ingen signifikant endring i hopplengden i stille tresteg to dager etter trening. Ingen av gruppene hadde signifikant endring i hopplengden to måneder etter trening. Gruppen som fikk verbal instruksjon hadde signifikant reduksjon av kontakttiden fra pre- til posttest 1, og ingen endring fra posttest 1 til posttest 2. Det var ingen signifikante forskjeller mellom gruppene i 5 RM i dype knebøy og gruppene endret seg ikke signifikant forskjellig fra posttest 1 til posttest 2. Konklusjon: Bruk av videofeedback i form av selvobservasjon, gav signifikant forbedring av hopplengde i stille tresteg, to dager etter trening. Gruppen som fikk videofeedback vedlikeholdt læringen to måneder etter trening, uten å ha trent på ferdigheten i mellomtiden. Kontrollgruppen og gruppen som fikk verbal instruksjon fikk ikke endringer i resultatet i hopplengden i stille tresteg, verken kort tid eller lang tid etter endt trening. Dette kan tyde på at videofeedback er et effektivt pedagogisk hjelpemiddel som kan brukes ved innlæring av nye teknisk og motorisk ferdigheter, eksemplifisert gjennom stille tresteg, i skolen. Implikasjoner: Flere studier er nødvendig for å finne den beste måten å implementere bruk av videofeedback ved læring av tekniske og motoriske ferdigheter i skolen. Fremtidige studier bør undersøke ulike metoder for bruk av videofeedback og verbal instruksjon som kan fremme læring i flere ferdigheter. Nøkkelord: læringsmetoder, verbal instruksjon, videofeedback, motorisk læring, nybegynnere, korttidseffekt, langtidseffekt, ferdigheter, kroppsøving, toppidrettsfag og idrettsfag

Background: Physical education should give the students experience in how they can develop their own skills in different sports. The use of varied, customized ways of working and the opportunity for active participation can contribute to a positive learning experience and a positive and realistic perception of students’ own skills. It is therefore important to apply learning methods that promote learning and provide continuous motor learning. Video feedback and verbal instruction are two learning methods that can be used for developing motor skills. In most schools, verbal instruction is the most common method used, while video feedback is used to a lesser extent. Aim: The purpose of the study was to investigate the short-term effect and long-term effect of verbal instruction and video feedback in the learning of triple jump, in the case of high school students, who had little or no previous skills. A specific aim was to investigate how different learning methods would affect the jump length and technical execution of the triple jump. Research question: Can the learning methods of verbal instruction and video feedback affect the short-term and long-term learning in the case of triple jump for students who have little or no knowledge of the skills from before? Methods: The sample consisted of 59 students from high school, specializing in sports. Participants were divided into three groups: control group (n = 19), verbal instruction (n = 20) and video feedback, using self-observation (n = 20). On the first day, all the students completed a baseline-test, where they performed five jumps of triple jump, where the jump length, contact time and a video of best jumps were recorded. The week after the baselinetest, the students in the intervention groups verbal instruction and video feedback, performed two training sessions consisted 20 attempts at triple jump per session, with one day rest between. The group who received verbal instruction received instruction after every fourth attempt, while the group who received video feedback got to see themselves on video after every fourth attempt. The control group had no specific training during this period. To investigate the short-term effect of the training, a post-test 1 was completed two days after the last training session, with the students making five attempts at triple jump. The jump length and contact time of the longest jump were recorded and video of the longest jump was saved. After jumping, the students tested 5 repetitions maximum (RM) of deep squats. To investigate the long-term effect of the intervention, students completed a new post-test 2, two months v later, a test that was identical to the post-test 1. The students did not take part in this type of practice between post-test 1 and post-test 2. Results: One-way ANOVA analysis showed a significant change in the jump length from the baseline-test to post-test 1 (F (2.58) = 3.760, p = 0.029). Post-hoc analyses showed that the group who received video feedback had a significant increase in jump length in triple jump from baseline-test to post-test 1 (p = 0.017). The control group and the group who received verbal instruction had no significant change in the jump length in triple jump two days after training. None of the groups had a significant change in the jump length two months after training. The group receiving verbal instruction had a significant reduction in contact time from baseline to post-test 1 and no change from post-test 1 to post-test 2. There were no significant differences between groups in 5 RM in deep squats and the groups did not change significantly from post-test 1 to post-test 2. Conclusions: Using video feedback in the form of self-observation, significantly improved the jump length in triple jump two days after training. The group who received video feedback maintained the learning two months after training, without training in the meantime. The control group and the group who received verbal instruction did not change the results in the jump length in triple jump, neither short time nor a long time after completing their training. This may indicate that video feedback is an effective educational tool that can be used for learning new technical and motor skills, in the case of the triple jump, at school. Implications: Several studies are needed to find the best way to implement the use of video feedback by learning technical and motor skills in school. Future studies should investigate different methods of using video feedback and verbal instruction that can promote learning. Keyword: learning methods, verbal instruction, video feedback, motor learning, beginners, short-term effect, long-term effect, skills, physical education.