Byrden og berikelsen ved å være hjelper: en litteraturstudie om sykepleierens mestring i palliativ omsorg.

Abstract

Bakgrunn: I 2015 var det omtrent 80 % personer som døde i helseinstitusjoner og sykehus i Norge. Sykepleiere er den profesjonen som oftest står pasienten nærmest i disse situasjonene. Kontinuerlige omsorg for døende og lidende pasienter kan gå utover sykepleieres helse. Økning i antall pasienter og effektivisering i fremtiden gjør at belastningene på sykepleiere også vil øke. Problemstilling: Hvordan kan sykepleieren mestre de psykiske påkjenningene av å gi omsorg til døende pasienter? Hensikt: Bacheloroppgaven har som formål å undersøke hva som bidrar til god mestring hos sykepleiere som jobber innen palliativ omsorg. Jeg ønsker å rette et fokus på at selv om man er profesjonell, så står sykepleiere i fare for å bli emosjonelt utmattet av det daglige arbeidet. Metode: Litteraturstudie. 6 forskningsartikler er inkludert og er benyttet sammen med relevant litteratur for å belyse problemstillingen. Funn: I de seks utvalgte forskningsartiklene viser det seg at det kan være belastende å ha nær kontakt med døende pasienter. Mestringsstrategier som blir tatt opp er å utvikle et profesjonelt balansert forhold til pasienter, samhandling med pårørende og samarbeid med øvrige sykepleiere, og lederens tilretteleggelse av rammene rundt. Konklusjon: Sykepleiere i palliativ omsorg bør holde en viss balanse i den profesjonelle avstanden til pasientene. Det sosiale miljøet på jobb er en viktig ressurs i mestringen til sykepleierne i form av åpenhet, kommunikasjon og samarbeid. Ledelsen bør tilrettelegge og anerkjenne sykepleierne i det arbeidet de gjør, og det fremstår som et svært viktig grunnlag for å sykepleiernes mestring.