En praxeologisk studie om hvordan lærebøkene i intensivutdanningen posisjonerer seg i forhold til makt og maktutøvelse i en pleierelasjon

Abstract

Denne masteroppgaven er en analyse av posisjoneringer av makt og maktutøvelse i lærebøker i intensivsykepleie fra perioden 2005-2024. Bakgrunnen for studien er en undring over at jeg som sykepleier ved forskjellige sykehus i Norge, har erfart at sykepleiere bruker makt på en krenkende måte overfor pasienter. Krenkende maktutøvelse i en pleierelasjon er også omtalt som pleielidelse i denne studien. Hensikten med studien er å prøve å forstå og forklare hvordan det kan ha seg at lærebøkene posisjonerer seg slik de gjør i forhold til makt og maktutøvelse i en pleierelasjon. I den sammenheng har jeg brukt den franske sosiologen Pierre Bourdieus teorier om praktisk sans og om symbolsk makt som teoretisk ramme, med tilhørende praxeologisk vitenskapsteori og praxeologiske registrantanalyser av lærebøker i intensivsykepleie. I prakseologiske studier er konstruksjoner av agenters praktiske sans sentralt. Slike konstruksjoner omtales som konstruksjoner av habitus og er basert på data om posisjon, disposisjoner og posisjoneringer som har vært sentrale verktøy. Analysene viser at alle lærebøkene i intensivsykepleie har argumentert for at intensivpasienter er sårbare og at det finnes et maktforhold mellom sykepleier og pasient. Lærebøkene har posisjonert seg i liten grad angående makt og maktutøvelse i en pleierelasjon, men kan ikke klandres for at pasienter har opplevd maktutøvelse i det norske helsevesenet. Velferdsstaten endret seg på 1970-tallet. Det som lokalsamfunnet og enkeltpersoner tidligere hadde tatt ansvar for selv ble på den tiden et offentlig ansvar. Det skjedde en maktovertakelse og en delvis «umyndiggjørelse» av enkeltpersoner som tidligere måtte ta ansvar for egen helse selv. Man kan undres om dette har vært grobunn til at det er legitimt å utøve makt, sett i lys av Bourdieus tenkning om symbolsk makt. Ved maktovertakelsen blir spesialisten den som har makt i kraft av høy kulturell kapital og pasienten er den svake part som er sårbar og kan ansees som å ha lav kulturell kapital