Praxeologisk studie om sykepleieres posisjon til antibiotikabruk

Abstract

Denne masteroppgaven startet med en undring over manglende engasjement hos sykepleiere i forhold til antibiotikabruk selv om antibiotikaresistens er ansett som et stadig økende problem og erklært som en av de største folkehelsetruslene av Verdens helseorganisasjon. Ved hjelp av publiseringer i tidsskriftet Sykepleien har jeg gjort en analyse av posisjoneringene og disposisjonene hos artikkelforfattere for å forstå og forklare hvordan det kan ha seg at de agerer som de gjør. Analysene er fundert i Pierre Bourdieu sin teori om praktisk sans. Publiseringene er analysert ved hjelp av en registrantanalyse. Analysene viser at i perioden 1947 – 1957 posisjonerte legene seg positivt til antibiotika og man hadde endelig funnet en kur for å utrydde mange infeksjonssykdommer. Sykepleierne var derimot ikke like begeistret og så på antibiotika som merarbeid som krevde økte ressurser. Perioden 1958 – 1998 var preget av stadig økende antall sykehusinfeksjoner og mikrober antibiotika ikke virket på. Man begynte å antyde at det kunne ha noe med overdreven antibiotika bruk å gjøre. Sykepleierne som administrerte antibiotikaen til pasientene var redde for påvirkningen det hadde på helsen deres. I perioden 1999 – 2022 blir antibiotikaresistens ansett som helsetrussel. Regjeringen utarbeidet en handlingsplan mot antibiotikaresistens der målsettingen er å redusere unødvendig bruk av antibiotika. Sykepleiere blir ansett som en ressurs i dette arbeidet på grunn av sitt pasientnære arbeid. Sykepleiere selv mener at de har for lite kunnskap om antibiotika og antibiotikastyring til å kunne være bidragsytere. Sykepleiere har gjennom tiden blitt ansett som legenes assistenter. Selv med egen profesjon og høyskoleutdanning er de ansett å ha lavere rang enn legene. Legene er de som tar seg av den medisinske behandlingen, mens pleie og omsorg er sykepleiernes fagfelt. Fra 1950-tallet stopper utvikling av nye antibiotika opp, fordi legemiddelfirmaene mener fortjenesten er for lav. Antibiotika får en lavere medisinsk status og dermed ønsker legene også å overlate mer av arbeidet til sykepleierne. Sykepleierne som har hatt en praktisk tilnærming til antibiotika viser liten interesse for dette, og er bekymret for at det skal stjele tid fra andre sykepleieroppgave