Til man blir 65? En praxeologisk studie av langvarig intensivsykepleie praktikker

Abstract

Dette er en masteroppgave om hvordan det kan ha seg at intensivsykepleiere arbeider ved intensivavdelinger til de når pensjonsalder. For å undersøke dette har jeg lest og analysert 110 forskjellige utgaver av tidsskriftet for intensivsykepleiere fra 1990 til 2022 og sett på intensivsykepleiernes posisjoneringer om intensivsykepleie. Studien tar utgangspunkt i en undring over at jeg har møtt mange intensivsykepleiere som har arbeidet ved intensivavdelinger i store deler av sitt yrkesliv, og er basert på en antakelse om at det å arbeide som intensivsykepleier ved en intensivavdeling gir en symbolsk makt i det medisinske feltet som man ikke får andre steder i helsevesenet. Denne antakelsen er undersøkt ved hjelp av en registrantanalyse av intensivsykepleiernes fagtidsskrift. Følgende spørsmål er stilt til fagtidsskriftene: Hvordan har intensivsykepleiere posisjonert seg om intensivsykepleie? Hvilke økonomiske-, kulturelle- og sosiale kapitaler kan ha disponert for at intensivsykepleiere har posisjonert seg om intensivsykepleie som de har? Analysene av tidsskriftene er gjort ved hjelp av den franske sosiologen Pierre Bourdieus teori om symbolsk makt, praxeologisk vitenskapsteori og praxeologiske registrantanalyser med tilhørende konstruksjoner av habitus. Analysene viser at i perioden 1990-2022 har intensivsykepleiere kjempet for at deres utdanninger skal få en plass i høgskolesystemet. Dette ble det fattet stortingsvedtak om i 1996, og fra begynnelsen av 2000-tallet har videreutdanningen i intensivsykepleie vært en del av høgskolesystemene. I dag kan intensivsykepleiere ta master- og ph.d. grader. I forlengelsen av kampen om en plass i akademia har det også blitt kjempet for at intensivsykepleiere skal generere vitenskapelig kunnskap om intensivsykepleie. I 2017 publiserte tidsskriftet sin første fagfellevurderte artikkel, og det ble godkjent som vitenskapelig publiseringskanal i 2018. Intensivsykepleierne har kjempet om høyere lønn, og dette har de fått gjennomslag for. Intensivsykepleiere med mye ubekvemme vakter har en relativt høy lønn, og den vil stige ytterligere innen 2024. I fagtidsskriftet har intensivsykepleiere argumentert for at det er faglig attraktivt å arbeide ved intensivavdelinger på grunn av kolleger med høy kompetanse. I tillegg argumenteres det for at det er gode sosiale miljøer i slike avdelinger. Faggruppen NSFLIS (nå Intensivsykepleierne NSF) danner også et sosialt nettverk i form av en faggruppe som kjemper for medlemmenes interesser. Resultatene viser at intensivsykepleiere har en relativt høy kulturell-, økonomisk-, og sosial kapital, og dermed en tilhørende symbolsk makt. Den symbolske makten er avhengig av at man arbeider som intensivsykepleier ved en intensivavdeling. Hvis man arbeider på en avdeling som bare krever utdanning på bachelornivå i sykepleie vil de miste sin kulturelle kapital, og ved å bytte arbeidssted vil man miste lønnstillegg man får for ubekvemme vakter. Det er med andre ord ikke underlig at intensivsykepleiere arbeider ved intensivavdelinger til de blir pensjonister, til tross for mange ubekvemme vakter og svært syke pasienter.