Internkommunikasjon i krise – tilfeldighetenes spill? En kvalitativ studie av koronapandemiens påvirkning på internkommunikasjonen i et norsk helseforetak

Abstract

Bakgrunn: Under koronapandemien har helseforetakene vært under et stort press i lang tid. Det var en tid med mye usikkerhet blant helsepersonell og utfordringer i forhold til om man hadde nok utstyr, kapasitet, ressurser og sosiale restriksjoner. I kriser står lederne i et stort arbeidspress med lange arbeidsøkter. Koronapandemien var ingen «vanlig» krise, fordi den varte over lang tid. Dette stiller krav til lederne på mange områder, deriblant utøvelsen av internkommunikasjon. Med dette som tema ville vi studere utøvelsen av internkommunikasjon i et norsk helseforetak under koronapandemien, sett fra mellomleders perspektiv. Hensikt: Formålet med studien har vært å få en større innsikt og dypere forståelse for mellomledernes erfaring med internkommunikasjon gjennom en langvarig krise. Materiale: Utvalget består av mellomledere på 3. og 4. linje i et norsk helseforetak. Vi har intervjuet 8 mellomledere ved ulike avdelinger. Avdelingene de leder er ulike i forhold til størrelse og lederspenn. Alle mellomlederne har samme grunnutdanning, men det varierer hvor lang ledererfaring de har. Metode: Vi har valgt kvalitativ metode for prosjektet, med semistrukturert intervju. Vi har benyttet enkeltcasestudie som forskningsdesign, med en hermeneutisk tilnærming. Resultat: Internkommunikasjon spiller en viktig rolle i effektiv kriseledelse. Under krisen har mellomlederne i helseforetaket vært nødt til å flytte stor grad av internkommunikasjon over på digitale plattformer som Skype og Teams. Etablering av faste digitale møter på tvers i organisasjonen ble en viktig arena for informasjonsflyten. Flere mellomledere trekker frem mangel på involvering i starten av pandemien og at dette kompliserte det å lede i krisen, særlig i starten. Støtteavdelingene ble synligere under pandemien, og opplevdes av flere som en god støtte i en tidvis kaotisk hverdag. Dette er noe som ser ut til å ha fortsatt også etter pandemien. Videre utfordret ressursmangel gjennom pandemien samarbeidet på tvers i organisasjonen, og man erfarte såkalte «turf wars,» der hver og en satt på sin egen tue og kjempet for seg og sitt. Konklusjon: Internkommunikasjon i krise er utfordrende. Det er behov for å formalisere kommunikasjon på tvers i organisasjonen i beredskapsplanen. Videre er involvering viktig for å sikre at alle mellomlederne har fått forståelse for hva og hvorfor ting skjer. Nøkkelord: internkommunikasjon, koronapandemi, mellomledelse, krise, organisasjoner