Sykemeldingspraksis: en sammenligning av fastleger og bedriftsleger

Abstract

Denne masteroppgaven har norsk sykemeldingspraksis som tema, og undersøker om det er forskjell i bruken av sykemelding mellom bedriftshelsetjenesten og kommunehelsetjenesten, og om en eventuell forskjell kan ha betydning for et inkluderende arbeidsliv og legens arbeidsdag. Problemformuleringen i oppgaven er: Hva kjennetegner sykemeldingspraksisen i de to tjenestene kommunehelsetjenesten og bedriftshelsetjenesten? Hva kan forklare eventuelle forskjeller i sykemeldingspraksis? Hvilken konsekvens har en eventuell forskjell i praksis for det inkluderende arbeidsliv og legenes arbeidsdag? Oppgaven har et komparativ casedesign for å finne typiske trekk ved fenomenet sykemeldingspraksis. Jeg har gjennomført åtte semi-strukturerte intervju med fire bedriftsleger og fire fastleger. Datamaterialet blir analysert av teoridrevet innholdsanalyse, en egnet metode for å undersøke hypoteser på bakgrunn av teori og tidligere forskning. Gjennom det teoretiske rammeverket institusjonell teori og politikkimplementering er de viktigste funnene i min oppgave at tid som et uformelt regulativt element kan påvirke fastlegenes, men ikke bedriftslegenes, sykemeldingspraksis, og at fastlegene i motsetning til bedriftslegene kjenner lite til IA-avtalen og dessuten ikke har dialog med arbeidsgiver. Jeg finner videre at begge legegruppene har lik sykemeldingspraksis og holdning til egenmeldingsdager, avventende og gradert sykemelding samt dessuten forlengelse av sykemelding. Det er et uventet funn at bedriftsleger, som har god tid til sykemeldingsarbeidet, ikke i større grad enn fastlegene anvender avventende sykemelding som ledd i sykemeldingsarbeidet. Et annet overraskende funn er at både fastlegene og bedriftslegene forlenger sykemelding i et allerede etablert sykemeldingsforløp frem til primærsykemelder/fastlege har første ledige time. Denne praksisen synes å være preget av en felles profesjonsnorm som ikke er i overensstemmelse med det regulative rammeverk. Begge legegruppene mener at sykemeldingsordningen i Norge er raus og legegruppene opplever også at sykemeldingsarbeidet kan skape konflikt og påvirke pasient-/lege forholdet negativt. Oppgaven konkluderer med at det eksisterer lite regulering av legers sykemeldingspraksis, og at dette synes å gi plass til en kultur som dominerer legenes sykemeldingspraksis, både i form av felles profesjonsnormer og en sosio-kognitiv forståelse for at sykemelding for eksempel kan gi en nødvendig «timeout». En større forståelse for bedriftslegens mulige rolle i et sykemeldingsforløp vil potensielt kunne få en positiv betydning for det inkluderende arbeidsliv og være en støtte samt avlastning for fastlegene. Et mer etablert samarbeid, der legene i større grad drar nytte av hverandres kunnskaper og kompetanser, vil kunne påvirke legenes arbeidsdag, gagne pasient og arbeidsgiver, støtte fastlegen, og trolig også spare samfunnet for utgifter knyttet til sykefravær.