Rettleiarrolla i kollegarettleiing som profesjonelt læringsfellesskap i barnehagen

Abstract

Målet med artikkelen er å undersøke rettleiaren si forståing av eigen praksis, og diskutere kollegarettleiing som profesjonelt læringsfellesskap i barnehagen. Det empiriske materialet byggjer på videoopptak av retrospektive samtalar med éin rettleiar, gjennomført like etter kollegarettleiing i ei gruppe barnehagelærarar. Studien løftar fram særtrekk ved rettleiaren sine refleksjonar kring eigen rettleiingspraksis, identifisert som balansegangar relatert til grad av aktivitet og struktur, samt utfordre, støtte og kontinuerleg vurdere situasjonar og relasjonar. Resultata blir diskuterte i lys av teori om rettleiing i eit sosiokulturelt læringsfellesskap og profesjonelle læringsfellesskap. Verdien av ein fleksibel bruk av struktur i kollegarettleiing, og rettleiaren sin systematiske analyse av eigen praksis over tid, blir løfta fram. Også verdien av ei rettleiarrolle med fagleg autoritet som kontinuerleg balanserer diskusjonar, strukturar og relasjonar, med mål om å utvikle kollektiv praksisteori. Det å utfordre kultur og praksis viser seg som verdfullt om kollegarettleiing i gruppe skal fungere som eit profesjonelt læringsfellesskap, men det å vere både fagleg autoritet og kollega utfordrar rettleiarrolla