Transnasjonal identitet og transspråkinghos unge tilbakeflyttere

Abstract

Artikkelen tar utgangspunkt i forståelser av transnasjonalisme og transspråking for å få innsikt i forhandlinger om språk og identitet blant andregenerasjon med kurdisk bakgrunn som vokste opp i Vest-Europa og som returnerte til foreldrenes hjemland, den sørlige delen av Kurdistan (nord i Irak). Datagrunnlaget er semistrukturerte intervjuer med 12 unge informanter fra denne gruppen. En kort kurdisk migrasjonshistorie utgjør et nødvendig bakteppe. I det teoretiske rammeverket retter jeg fokus mot identitet og språk på bakgrunn av Levitt og Glick-Schiller (2004) sin forståelse av transnasjonale sosiale felt. Et av hovedfunnene som presenteres i artikkelen, er at bakgrunnen for foreldregenerasjonens flukt påvirket informantenes forhandling om språk og identitet. Ungdommene ble sosialisert inn i regler og institusjoner i oppvekstlandet, mens de samtidig ble eksponert for idéer, verdier og praksiser fra foreldrenes hjemland. I identitetsdannelsesprosessen søkte ungdommene etter symboler, referanser og mening i ulike sammenhenger for å konstruere en selvforståelse. Informantenes opplevelse av sin identitet var tett forbundet med deres beherskelse av to språk. Deres evne til å snakke kurdisk gjorde det mulig å gi uttrykk for deres kurdiske identitet. Språket i oppvekstlandet var også sentralt for deres selvforståelse ved å ha fungert som deres hovedspråk utenfor hjemmet. Informantene følte på denne måten tilknytning til to samfunn og kunne derfor identifisere seg med begge landene, når de ønsket, og avhengig av kontekst.