Mat- og helselærernes didaktiske praksiser. En casestudie på tre barneskoler

Abstract

Denne avhandlingen tar for seg mat- og helselærernes ulike praksiser i opplæringen i mat- og helsefaget og i gjennomføringen av elevenes skolemåltid på barnetrinnet. Både skolefaget mat og helse og skolemåltidet er viktige arenaer for å legge grunnlaget for gode mat- og måltidsvaner hos barn og unge. I mat- og helsefaget er det lærernes oppgave å fremme elevsamarbeid og utvikle elevenes sosiale kompetanse. I skolemåltidet har lærerne ansvar for å medvirke til at elevene har et godt spisemiljø i klasserommet når de spiser den medbrakte maten sin.

Avhandlingen er artikkelbasert, og i avhandlingens teoretiske rammeverk står Goodlads konseptuelle læreplanteori sentralt.

Mål: Målet var å undersøke mat- og helselærernes didaktiske praksiser i skolefaget mat og helse og i skolemåltidet, og diskutere praksisene i forhold til læreplanteori og skolens rammefaktorer. målet for studien er utdypet gjennom tre forskningsspørsmål:

1) Hvordan operasjonaliserer mat- og helselærerne på barnetrinnet læreplanen i faget?

2) Hvordan oppfatter lærerne sitt profesjonelle handlingsrom når de planlegger opplæringen i mat- og helsefaget på barnetrinnet?

3) Hvordan er lærernes pedagogiske praksiser i måltidet i mat- og helsefaget og i skolemåltidet?

Metode: Studien er en kvalitativ sammenlignende casestudie ved tre fulldelte barneskoler i Vestland fylke. Datamaterialet ble innhentet våren 2016 gjennom observasjoner av mat- og helselærernes opplæringspraksiser i mat- og helsefaget, individuelle intervjuer med mat- og helselærerne og med rektorene. Ved andre skolebesøk ble mat- og helselærerne observert under skolemåltidet i klasserommet.

I analysen av datamaterialet ble både en teoristyrt og en indikativ tilnærming benyttet for å belyse de tre forskningsspørsmålene som inngår i avhandlingen.

Resultat: Artikkel 1 viser at mat- og helselærerne ser på det å lage mat som den viktigste komponenten i mat- og helsefaget, og oppskriften fremsto som helt dominerende i lærernes planlegging og gjennomføring av opplæringen. Lærernes valg av oppskrifter var basert på egne erfaringer, elevenes ønsker om hva de skulle lage, og hvilke matvarer både lærerne og elevene likte. Oppskriften ble dermed også avgjørende for kompetansen elevene tilegnet seg i opplæringen. Elevene skulle følge oppskriftene punktvis for å lykkes med matrettene, men også for at måltidet skulle oppleves som vellykket, ifølge lærerne.

Artikkel 2 viste at læreplanen i mat og helse var lite anvendt i lærernes planlegging av opplæringen i faget. Lærerne så ut til å ha stor tro på egne pedagogiske ideer, erfaringer og frihet til å gjøre selvstendige valg. De tilpasset det didaktiske innholdet i opplæringen og legitimerte det med at læreplanen i faget var lite konkret. Lærerne oppfattet at de hadde et stort handlingsrom. Manglende fortolkningsfellesskap, som kolleger i mat og helse, forsterket oppfatningene de hadde om eget handlingsrom.

Artikkel 3 viste at det var en klar forskjell mellom rollen mat- og helselærerne hadde i måltidet i mat- og helsefaget og i skolemåltidet. Lærerne hadde et større handlingsrom i gjennomføring av måltidet i mat og helse enn i skolemåltidet når det gjaldt både varighet og tidspunktet for når måltidet ble gjennomført. I måltidet i mat- og helseopplæringen vekslet de mellom å ha pedagogiske og sosiale roller i samtaler med elevene. I skolemåltidet inntok de mer en tilsynsrolle og en mer tilbaketrukket og passiv rolle uten særlig samhandling med elevene under måltidet.

Hovedfunn i studien viser at de ytre rammene - som de overordnede styringsdokumentene Kunnskapsløftet, 06 og Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen - var lite synlig i mat- og helselærernes didaktiske praksiser. Det som var synlig, og som påvirket deres didaktiske praksiser, var de indre rammene i form av organisering, skolekultur og ulike opplæringspraksiser både i mat- og helefaget og i skolemåltidet. Det blir konkludert med at læreplanen som styringsdokument i opplæringen i mat og helse blir svekket når lærernes personlige rammer dominerer. Når det gjelder skolemåltidet, kan det se ut som at lærerrollen oppfattes som et tilsynsoppdrag, noe som er lite i tråd med Nasjonal faglig retningslinje for mat og måltider i skolen.

Konklusjon: Resultatene viser en kompleksitet i lærernes didaktiske praksiser i skolefaget mat og helse og i skolemåltidet. Kompleksiteten understrekes ved måten lærerne må håndtere krav og forventninger i skolens lovverk og rammebetingelser på den ene siden, og lokale forhold på skolene på den andre siden. Mat- og helselærerne står alene om et opplæringsansvar i mat- og helsefaget og i gjennomføringen av skolemåltidet. Lærernes mangel på profesjonsfelleskap i matog helsefaget kan virke begrensende på den faglige utviklingen i faget. Lærerne opplevde heller ingen felles gjennomføringspraksis på skolen i skolemåltidet. Resultatene tyder dermed på at mat- og helselærernes praksiser vil kunne marginalisere faget og elevenes sosiale læring. En slik opplæringspraksis er lit i trå med skolens dannings- og utdanningsoppdrag.

Fremtidig forskning: Studien viser at det er behov for mer empirisk forskning om opplæringen i mat- og helsefaget, for eksempel om hvordan det kan tilrettelegges for elevmedvirkning i opplæringen. I skolemåltidet er det behov for kunnskap om lærerrollene knyttet til elevers utvikling av sosial kompetanse under måltidet.