Konstruksjoner av norskhet og vestlighet i samfunnsfaget i ungdomsskolen: En postkolonial studie av muligheter for identifikasjon i samfunnsfagundervisning

Abstract

I denne studien utforsker jeg konstruksjoner av norskhet og vestlighet i samfunnsfaget i ungdomsskolen. Med utgangspunkt i postkolonial teori setter studien søkelys på hvordan analyser av kolonial diskurs utfordrer samfunnsfaget ved å forstyrre eksepsjonelle forestillinger samt utfordre hegemoniske narrativ og epistemologiske rammeverk. Postkoloniale teorier legger vekt på dekonstruksjon og problematisering av hvordan sentrale hendelser i fortid og nåtid fortelles frem og konstrueres i undervisningen. Teoriene åpner også for å utforske ambivalens og tvetydighetene i samfunnsfagundervisningen. Samtidig forplikter det teoretiske rammeverket til å jobbe for sosial rettferdighet gjennom å forsøke å bygge opp en etisk ansvarlig relasjon til den andre, blant annet gjennom å synliggjøre og problematisere samfunnsfagets tilknytning til nasjonalstaten.

Gjennom tre artikler utforsker studien hvordan samfunnsfagundervisningen (re)produserer eksepsjonelle hegemoniske forestillinger og narrativ om oss og de andre. Artikkel 1 analyserer hvordan et narrativ om det eksepsjonelle norske demokrati konstrueres i et prosjektarbeid om den norske grunnloven av 1814 gjennom å eksplisitt ekskludere jødeparagrafen. I artikkel 2 utforskes eurosentrisme i undervisning om første verdenskrig, hvor koloniene presenteres som en begrunnelse for krigen, men ikke anerkjennes som en del av krigens historie. Artikkel 3 utforsker frykt som politisk følelse gjennom å drøfte elevenes forestillinger om terror.

Metodologisk er studien inspirert av analyser av kolonial diskurs (Said, 1979), hvor relasjonen mellom makt og kunnskapsproduksjon er i fokus. Analyser av kolonial diskurs identifiserer og dekonstruerer eksepsjonelle, ahistoriske og hegemoniske forestillinger og narrativ i nasjonale, europeiske og vestlige institusjonelle diskurser. I analysen av det empiriske materialet benyttet jeg metoden talende case, hvor teoretiske koplinger synliggjøres gjennom å undersøke analytisk fortettede eksempler. Studien baserer seg på et mikroetnografisk feltarbeid hvor jeg observerte samfunnsfagundervisningen i tre klasser over en periode på seks måneder ved en ungdomsskole i en av de større byene på Vestlandet. Dataene som ble etablert og analysert består av ulike former for diskursive representasjoner, blant annet nasjonale læreplaner, lærebøker, undervisningsmateriale, observasjon av undervisning, feltsamtaler med lærere og elever samt semistrukturerte intervjuer med elever.

Analysene i de tre artiklene bidrar til et felt som er lite utforsket i norsk utdanningsforskning generelt og samfunnsfagdidaktisk forskning spesielt. Overordnet peker funnene mot at de diskursive representasjonene i samfunnsfagundervisningen bidrar til å konstruere eksepsjonelle nasjonale og eurosentriske forestillinger og narrativ. Disse narrativene og forestillingene underkommuniserer koloniale maktforhold, som blant annet privilegerer majoritetselevers erfaringer og fortellinger, og slik skaper bestemte diskursive muligheter for identifikasjon i samfunnsfaget. En av måtene narrativene og forestillingene bidrar til å privilegere majoritetsperspektiv på, er ved å eksternalisere problematiske trekk i historie og samfunnsliv. Dette kan forstås som det Spivak (1999) omtaler som sanksjonert uvitenhet, og som kan få flere konsekvenser. For det første bidrar eksternaliseringene til å konstruere en nasjonal identitet dypt investert i godhet, hvor Norges koloniale medvirkning underkommuniseres. For det andre bidrar de til affektive gruppedannelser, hvor følelser sammenstiller noen kropper med bestemte andre kropper (Ahmed, 2014). På denne måten virker konstruksjonene av en eksepsjonell nasjonal identitet sammen med dominante globale diskursive rammeverk hvor forestillinger om sosiale og rasemessige hierarkier veves sammen med forestillinger om vestlig overlegenhet. Mine resultater peker mot et potensiale i samfunnsfagutdanning til å i større grad ta opp i seg og problematisere kunnskap/makt-relasjoner. Dette innebærer blant annet å løfte frem systematisk fravær i forestillinger og narrativ om samfunn og historie, å problematisere og dekonstruere ambivalens og tvetydighet, å demokratisere humanitet og åpne for former for menneskelig solidaritet som ikke avgrenses av nasjonalstatlige rammer for tilhørighet samt å anerkjenne affekt og følelser som grunnleggende i samfunnsfagundervisningen.