Kapasitet til førebygging? - ein refleksjon over heimetenestene sin kapasitet til å drive førebyggjande arbeid til eldre

Abstract

Bakgrunn: På grunn av den venta demografiske utviklinga med fleire eldre og høgare levealder, vil talet på eldre kreftpasientar stige dei neste 10-15 åra. Betre diagnostikk og behandling vil føre til at fleire overlever eller lever med kreft som ein kronisk sjukdom over fleire år. Både alderssvekkingar og komorbiditet kan forverre kreftforløpet til den kreftsjuke. Tidlege førebyggjande tiltak for å forhindre eller bremse utvikling av funksjonsfall og andre symptom er viktig, både med tanke på gjennomføring av behandling og for å oppretthalde god livskvalitet. Samhandlingsreforma blei sett i verk i 2012 og har lagt føringar på kommunane til å byggje opp nye og betre helse- og omsorgstenester. Førebyggjande arbeid er ei av samhandlingsreforma sine viktigaste grep. Hensikta: Denne masteroppgåva er todelt. 1) Den første delen er ei refleksjonsoppgåve, der eg gjennom nyare litteratur vil undersøkje kva kapasitet heimetenestene har til å tilby førebyggjande arbeid til eldre kreftpasientar etter innføringa av samhandlingsreforma. Den andre delen er retta til ei spørjeundersøking av 174 eldre heimebuande kreftpasientar over 65 år. Målet var å undersøkje kva grad av tilbod pasientane hadde fått til informasjon og rådgjeving frå heimetenestene. Metode: 1) Litteratursøk og utveljing av relevant forsking 2) Spørjeskjemaundersøking, der data er blitt analysert i SPSS, versjon 22. Resultat: Litteraturen viste at ulike faktorar på individ-, organisasjons- og samfunnsnivå påverkar kapasiteten til heimetenestene for å drive førebyggjande arbeid. 2) Spørjeundersøkinga viste at mellom 67-77% av deltakarane rapporterte om liten grad av tilbod til bistand til informasjon og rådgjeving.