Barn skjules i de voksnes klær

Abstract

I denne studien har jeg undersøkt hvordan det kan ha seg at rammeplan, studieplan og pensumlitteraturen posisjonerer seg som de gjør om barn og unge i utdanning i operasjonssykepleie. Operasjonssykepleie til barn og unge antas å være annerledes enn til 2 voksne. Dette innebærer i tilfelle at operasjonssykepleiestudiet har fokus på barn, og det særegne barn trenger i forbindelse med operasjoner, for at studenter skal opparbeide seg kunnskap på området. Bakgrunn for studien er mine erfaringer som tilsier at det er et marginalt fokus på barn og unge i utdanningen av operasjonssykepleiere, noe som fikk meg til å underes over hvorfor det er slik. Vilkårene for at fokuset på barn i denne utdanningen viser seg ikke å være undersøkt tidligere, noe som gav meg inspirasjon for å gjennomføre denne studien. Studien er basert på en antakelse om at endringer i det norske samfunnet, i medisinen og i utdanningen kan ha betydning for hvilke fokus utdanningen setter på ulike aldersgrupper av pasienter. Formålet med studien er derfor for det første å beskrive, for så å forklare fokuset på barn i utdanningen for operasjonssykepleie. Antagelsen er undersøkt i lys av Bourdieu sin praktikkteori hvor begrepene reproduksjon, habitus og doxa er sentrale for analysen samt de sosiokulturelle forhold jeg vil argumentere for har særlig relevans. Studien anvender praxeologisk analysestrategi og er basert på en registrantanalyse av rammeplan, studieplan og pensumlitteratur som omtaler direkte eller indirekte barn og unge til operasjon. Analyse av Empirien viser at pensumlitteraturen omfatter barn og unge mer indirekte som pasient enn spesifikt som barn og unge. Det tyder på et etterslep i innholdet til utdanningen i operasjonssykepleie sett i lys av oppstart av kirurgien på barn og unge i Norge. Videre er utviklingen i den medisinske behandlingen som omhandler barn og unge til operasjon relevant. Undersøkelsen viser også at utdanningen domineres av et generalisert perspektiv hvor barn fortsatt kan være innskrevet i en historisk forestilling om å behandle barn som små voksne. Empirien viser da at når det mangler noe som omhandler barn og unge til operasjon fra myndighetenes sin side i rammeplanen er det lite å finne noe som direkte omhandler barn og unge til operasjon lengre nede i hierarkiet, med mindre det finnes noen sterke posisjoner som etablerer og klarer å slå igjennom slik som barnekirurgen Knutrud gjorde i starten av 1957, da barnekirurgien først kom til Norge