| dc.description.abstract | Avhandlingen undersøker elevers opplæringstilbud i yrkesfaglige utdanningsprogram i den norske videregående skolen (Vgs.). Elevers yrkesfagopplæring er en del av enhetsskolemodellen og skal i tillegg til å fremme generelle danningsformål, gi elevene opplæring i både felles (allmenn) faglige og yrkesfaglige programfag, samt praksisopplæring i bedrift. Omtrent halvparten av norske ungdomsskoleelever velger yrkesfaglige utdanningsprogram i Vgs. Det er likevel lite pedagogisk forskning som belyser opplæringsfeltet. Avhandlingen vil bidra til forskningsbasert kunnskap om yrkesfagopplæring og gi dens elever en stemme.
Studien tar konseptuelt utgangspunkt i kapabilitetstilnærmingen (capability approach) som er et bredt, normativt rammeverk med formål å studere og vurdere individers livskvalitet, sosiale forhold og utforming av politikk, samt å foreslå sosiale endringer. Med utgangspunkt i aristotelisk etikk kretser tilnærmingens mest sentrale idéer rundt hva som kan betraktes som rettferdighet, og hvordan individer kan utvikle kapabiliteter og oppnå livskvalitet. I tilknytning til utdanningsfeltet og yrkesfagopplæringens pedagogikk retter kapabilitetstilnærmingen kritikk mot nyliberal utdanningspolitikk og en ensidig forståelse av yrkesfagopplæring som instrumentell ferdighetstrening for å oppnå sysselsetting, økonomisk vekst- og konkurranse. Kapabilitetstilnærmingen inntar heller et holistisk søkelys på hva som reelt sett kan betraktes som rettferdig opplæring, hva elever faktisk kan bli, gjøre eller være og hvordan opplæringen kan bidra til at elever kan leve det livet og yrkeslivet de verdsetter.
Studiens problemstilling undersøker hvorvidt elevene selv erfarer og uttrykker at opplæringstilbudet fremmer eller hemmer deres utvikling av kapabiliteter eller deres reelle frihet og mulighetsbetingelser til å utvikle sitt potensial. Undersøkelsen avgrenses til å undersøke fire kapabilitetsdimensjoner innen utvalgte kategorier for henholdsvis kritiske tenkning og medborgerskap, utdanning og opplæring, yrke og arbeid, samt tilhørighet og sosiale relasjoner undersøkes. For hver av kapabilitetsdimensjonene undersøkes elevenes uttrykte ønsker og verdioppfatninger for sin kapabilitetsutvikling, samt hvilke forhold ved opplæringstilbudet som bidrar til denne utviklingen.
Avhandlingens problemstilling og forskningsspørsmål undersøkes med inspirasjon i en vitenskapsfilosofisk og metodologisk posisjon i kritisk realisme og relasjonell ontologi. Forskningsmetoden er kvalitativ og studien har et komparativt tocasedesign representert ved de to yrkesfaglige utdanningsprogrammene Helse- og oppvekstfag (HO) og Teknikk- og industriell produksjon (TIP). Det empiriske tilfanget består av data fra semistrukturerte, dyadiske intervju av til sammen 28 elever (14 elevpar) innen 8 ulike Vg2-program ved 5 videregående skoler i VestNorge. Datamaterialet er analysert med kvalitativ innholdsanalyse (QCA) og det digitale softwareverktøyet QCAmap.
Studiens funn viser at opplæringstilbudet i varierende grad ser ut til å fremme elevenes utvikling av kapabiliteter innen de fire utvalgte kapabilitetsdimensjonene. Begge elevgruppene har imidlertid rike, verdibaserte ønsker og forestillinger om hva som er et godt opplæringstilbud og hvilken utvikling av kapabiliteter som kan skape gode liv og yrkesliv. Samtidig synes elevenes utsagn å uttrykke at opplæringstilbudet og pedagoger kun i svak grad imøtekommer det elevene selv ønsker og verdsetter, og at de faktisk også hemmer elevenes kapabilitetsutvikling. Studiens funn kan derfor tyde på at elevers helhetlige opplæringstilbudet i Vgs. fremstår som urettferdig distribuert for elevgrupper i yrkesfaglige utdanningsprogram.
Avhandlingens funn er overraskende fordi det så tydelig kan konkluderes med at de formelle formålene med opplæringen, slik de er formulert i sentrale norske styringsdokumenter, reelt sett ikke er oppfylt ut fra elevenes egne uttrykte erfaringer. Funnene er mindre overraskende med tanke på manglende sammenhenger mellom de ulike formål som de yrkesfaglige utdanningsprogrammers opplæringsoppdrag skal utfylle, og heller ikke med tanke på den nyliberale, standardiserte utdanningskulturen og humankapitalkonseptet som har tatt grep om norsk opplæring.
Avslutningsvis konkluderer derfor avhandlingen med at rettferdighet i utdanning og yrkesfagopplæring må vurderes ut fra reell likeverdighet og sørge for at alle elevgrupper faktisk kan utvikle kapabiliteter for å oppnå autentisk suksess eller gis mulighetsbetingelser og frihet til å utvikle sitt potensial som et nødvendig, normativt grunnlag for å skape gode liv og arbeidsliv, samt et godt, demokratisk samfunn. | en_US |
