| dc.description.abstract | Formålet med avhandlinga «Kollegarettleiing og endring av den kollektive kunnskapen i barnehagen» er å utvikle djupare forståing om systematisk kollegarettleiing i gruppe som profesjonsutviklande læringsaktivitet i barnehagen, gjennom å granske samspel der barnehagelærarane sine forståingar av situasjonar er i fokus. Grunnen til å rette merksemda mot dette er at barnehagelæraren vert sett på som fagleg ekspert med ansvaret for kvalitet i barnehagen, og treng arbeidsformer og læringsaktivitetar som støttar opp om dette. Tidlegare forsking viser at kollegarettleiing i gruppe og profesjonelle samtalar mellom kollegaer kan fungere som støtte for utvikling av profesjonalitet og læring, men adresserer behov for meir forsking kring systematisk kollegarettleiing i gruppe som arbeidsform og læringsaktivitet i barnehagen.
Hovudproblemstillinga er: Korleis kan kollegarettleiing bidra til å endre den kollektive kunnskapen i barnehagen?
Avhandlinga er artikkelbasert, og består av tre artiklar som alle byggjer på kvalitative data; ulike retrospektive samtalar, fokusgruppe og gruppeintervju. Den teoretiske ramma inneheld perspektiv innan sosiokulturelt syn på kunnskap og læring, og danningsteori. Både sosiokulturelle perspektiv og danningsteoretiske perspektiv vektlegg det sosiale i kunnskap og læring, i tillegg til å framheve verdien av motsetnader og rørsle som gjer det sosiale til gjenstand for problematisering og refleksjon. Perspektiva rettar merksemda mot eit refleksivt subjekt i ein kultur og i eit samfunn, og prosessar som vekslar mellom individuell og kollektiv læring.
Artikkel 1, «Kunnskap i endring – kollegaveiledning som innfallsvinkel til utvikling av lærande barnehagar», tek utgangspunkt i systematisk kollegarettleiing i gruppe, og diskuterer på kva måte kollegarettleiing kan medverke til utvikling av lærande barnehagar. Resultata viser at kollegarettleiing i gruppe medverkar til at deltakarane i større grad stiller kritiske spørsmål til eigen praksis, at dei i større grad løftar situasjonar inn i fellesrommet og gjer dei tilgjengelege for felles gransking. Funna viser vidare verdien av å tilføre teoretiske perspektiv og involvere eksterne aktørar i ein prosess over tid. Deltakarane gir tydeleg uttrykk for at det faglege vert meir synleg i rettleiinga, og at barnehagelærarane gjennom prosessen oppdagar verdien av eige faglege fellesskap. Den prosessuelle sida ved endring av kunnskap i gruppene vert identifisert mellom anna ved at deltakarane endrar sitt syn på planar, frå å vere utelukkande nedfelte som skriftlege dokument til at dei må løftast fram og tolkast på nytt i fellesskapet.
Artikkel 2, «Rettleiarrolla i grupperettleiing mellom kollegaer i barnehagen – balansegangar mellom strukturar, relasjonar og diskursar», undersøker rettleiaren si forståing av rettleiing i møte med eigen praksis, og diskuterer denne rolla i grupperettleiing som eit profesjonelt læringsfellesskap. Resultata synleggjer særtrekk ved rettleiaren sine refleksjonar kring eigen praksis, det rettleiaren sjølv kallar for balansegangar: ta rom-ikkje ta rom, struktur-improvisasjon, støtte-utfordre og vere i situasjonen-vere i tanken. Kollegarettleiing som eit mogleg profesjonelt læringsfellesskap blir diskutert i artikkelen, i tillegg til rettleiar sin særskilte posisjon som både ekspert og kollega. Resultata viser at kollegarettleiing i gruppe kan fungere som eit profesjonelt læringsfellesskap, spesielt om rettleiaren saman med gruppa tilpassar og vidareutviklar strukturen ved å tilføre nye element og om rettleiinga vert sett i eit system over tid.
Artikkel 3, «Professional Development among Preschool Teachers: Metaconversations about Peer Counseling» set søkelyset på kollegarettleiing mellom kvardagsverd og system i barnehagen, og løftar fram diskursar om profesjonsutvikling i barnehagen i metasamtalar om kollegarettleiing. Resultata viser kollegarettleiing i gruppe som ein grunnleggjande viktig transformativ læringsaktivitet for barnehagelæraren, der sentrale diskursar og kunnskapsbevegelsar kjem til uttrykk. Kunnskapsbevegelsane er retta mot det å lære og bli del av fellesskapet, ulike oppfatningar om det profesjonelle og bevegelsen mellom kvardagsverd og system. Barnehagen som fellesskap viser seg som eit sentralt omdreiingspunkt, og diskursane er i hovudsak kollektive. Samtalane om kollegarettleiing synleggjer ein overordna diskurs og tydeleg bevegelse: systemet sin inngripen i kvardagen. Artikkelen løftar fram verdien av bidrag frå eksterne rettleiarar i fasilitering av eigenutvikling gjennom systematiske metasamtalar.
Avhandlinga sine tre artiklar og kappeteksten gir innsikt i kollegarettleiing i gruppe som læringsaktivitet i barnehagelærarane sitt faglege fellesskap, ein systematisk aktivitet som kan bidra til å endre den kollektive kunnskapen i barnehagen. Avhandlinga bidreg med innsikt i korleis kollegarettleiing i gruppe legg til rette for ein organisasjonsstruktur som fremjar læringsprosessar som støttar opp om bevisstgjering av eigen praksis. Læringsprosessar som skal føre til varig endringar i den kollektive praksisteorien, og føre til kunnskapsutvikling, må vare over tid og føreset eit kritisk, reflektert og analytisk blikk på praksis. For å få til dette må barnehagelærarane ha eigarskap til læringsaktivitetane, samt utvikle og tilpasse aktivitetane til lokal kontekst gjerne i samarbeid med eksterne aktørar.
Gjennom systematisk kollegarettleiing i gruppe kan barnehagelærarane gripe overordna diskursar om eigen profesjonalisering i møtet med systema rundt. Viktige diskursar og politiske krav blir granska og kopla til fagkunnskap, og kan slik bidra til å fremje danning heller enn einsidig tilpassing. Dette kan medverke til bevegelse i den kollektive kunnskapen i barnehagen, slik at systemet ikkje får større inngripen i kvardagen enn det som er føremålstenleg. | en_US |
