FNs bærekraftsmål og Norges rolle

Abstract

I 2021 lever over en halv milliard mennesker i ekstrem fattigdom, kloden trues av klimaendringer og stort tap av artsmangfold. FNs bærekraftsmål er innrettet for å løse de viktigste problemene verden står overfor. I artikkelen presenteres og diskuteres disse målene. Et sentralt problem er at det oppstår målkonflikter mellom økonomisk vekst og miljømessig bærekraft. Jeg argumenterer for at Norge har et spesielt ansvar for å løse denne type problemer. Ansvaret følger av vår rolle som oljeprodusent. Om man legger til grunn prinsippet om at forurenser betaler og prinsippet om betalingsevne bør Norge bidra med 50 milliarder årlig. Jeg viser også at Norges arbeid med målene kan karakteriseres som SDG-vasking; man ønsker å framstå som opptatt av målene, men har likevel ikke gjort nok hverken hjemme eller ute. Jeg foreslår hvordan Norge bør gå fram for å rette opp dette, og avslutter med å peke på elefanten i rommet både for bærekraftsmålene og for norsk politikk.

At the beginning of 2021, more than half a billion people live in extreme poverty, the world is facing a global warming catastrophe, and more than a million species are threatened with extinction. In 2015 the UN reached consensus on a set of sustainable development goals designed to solve these and several other challenges. The article presents and discuss these goals and how Norway should respond. One problem addressed is the tradeoff between economic growth and ecological sustainability. I argue that Norway has a special responsibility to solve this problem since Norway is a rich country due to its oil production. This follows from the polluter pays principle and the ability to pay principle. I argue that Norway’s effort with the sustainable development goals can be characterized as SDG-washing and suggest how Norway should take responsibility. I close by highlighting a fundamental challenge both to the sustainability development goals and Norway’s effort to achieve them.