Ambisjoner og realiteter i kommunenes prioriteringer av helse-og omsorgstjenester - en casestudie fra tre norske kommuner

Abstract

Bakgrunn: Begrensede ressurser i kommunenes helse- og omsorgssektor gjør prioriteringer nødvendig. Vi har undersøkt hvordan faglig ansatte og mellomledere i sektoren erfarer prioriteringene, og hvordan de håndterer konsekvensene av dem. Metode: Fokusgruppeintervju med faglig ansatte og mellomledere i hjemmesykepleien, ergo- og fysioterapitjenesten/rehabiliteringstjenesten, sykehjem og tildelingskontor i en stor, mellomstor og liten kommune, til sammen 18 gruppeintervjuer med 53 deltakere. Intervjuene ble analysert gjennom en kvalitativ deskriptiv innholdsanalyse. Funn: Informantene erfarte en tydelig ambisjon om å «snu tjenesteskuten» ved å prioritere forebyggende, rehabiliterende og tidlig innsats-tjenester og ved å styrke aktiverings- og mestringstilnærminger. En rekke følge- og prioriteringsdilemmaer oppsto i kjølvannet, knyttet til ressursknapphet, samtidighetskonflikter og brukeres manglende potensial for bedring. Diskusjon og konklusjon: Statlige ambisjoner om økt «venstreforskyvning» av tjenestene på systemnivå og økt vekt på brukermestring på individnivå synes å være en etablert tenkning i kommunene. Det er imidlertid vanskelig å realisere ambisjonene, og faglig ansatte må selv håndtere følgedilemmaene, ofte uten støtte fra ledelsen. Kommuneambisjonene kan betraktes som et uttrykk for en investeringstenkning med vekt på bedringspotensialitet som prioriteringskriterium. Dette aktualiserer faglige og etiske debatter om vektleggingen av grunnleggende behov kontra potensialitet som kriterium i framtidens helse- og omsorgstjenester.