| dc.description.abstract | Bakgrunn: 15-20% av alle erkjente graviditeter ender i spontanabort, og hele 80 % i første trimester. Omtrent 8000 kvinner blir behandlet for spontanabort i Norge hvert år. Når jeg var i praksis på sykehuset følte jeg at det var et misforhold mellom hvordan sykepleieren tilnærmet seg kvinnene og hvordan kvinnene uttrykte at de hadde det. Dette gjør nok at mange kvinner føler at de ikke blir ivaretatt i situasjonen de ufrivillig har havnet i. Hensikt: Oppgavens hensikt å finne mer ut hva vi som sykepleiere kan gjøre for disse kvinnene når de opplever en spontanabort på sykehuset. Å undersøke dette temaet nærmere tror jeg er veldig relevant da det er gjort lite forskning på hvilke behov kvinner som gjennomgår en spontanabort har, selv om sykepleien kvinnene får under behandlingen har mye å si for hvordan de opplever det å spontanabortere, som igjen vil påvirke deres fremtid.
Metode: Oppgaven er en litteraturstudie. Databasene CHINAL og SweMed+ ble brukt når jeg søkte etter relevant forskning. Artikler fra begge databasene ble inkludert i studien. Søkeordene som ble brukt var: ”Miscarriage”, ”Nursing”, ”Emotions”, ”Spontaneus abortion”, ”Care after miscarriage”.
Resultater: Kvinnene føler seg ikke ivaretatt når de er på sykehuset og gjennomgår en spontanabort. De opplever at sykepleierne primært fokuserer på de fysiske aspektene ved det å spontanabortere, mens de ønsker mer fokus på det psykiske. Sykepeleirene på sin side føler seg ikke kompetente nok til å møte kvinnenes emosjonelle behov. For at kvinnene skal føle seg ivaretatt må sykepleieren ha evner til å se hver enkelte kvinnes behov, samtidig som kvinnen får kontinuerlig informasjon om hva som skjer i forløpet og hva hun kan vente seg i fremtiden. | nb_NO |
