I disse samhandlingstider: Hvordan møter sykehjem i Bergen kommune de interorganisatoriske samhandlingsutfordringene med et stadig økende antall psykiatriske og/eller rusmiddelavhengige pasienter, sett i lys av samhandlingsreformens krav til helhetlig behandling?

Abstract

«Hvordan møter sykehjem i Bergen kommune de interorganisatoriske samhandlingsutfordringene med et stadig økende antall psykiatriske og/eller rusmiddelavhengige pasienter, sett i lys av samhandlingsreformens krav til helhetlig behandling?» Bakgrunn: I fremtiden vet vi at flere vil utvikle psykiske lidelser, akkurat som vi vet at også flere vil utvikle rusmiddelavhengighet, og samhandlingsreformen pålegger også at disse pasientene skal motta helhetlige og koordinerte tjenester. Samtidig vet vi at det finnes generelt lite forskning om aldring og psykiske lidelser og/eller rusmiddelbruk i kontekst. Målet med studien har vært å se på hvordan det interorganisatoriske samarbeidet fungerer mellom sykehjem i Bergen kommune og deres samarbeidspartnere når det gjelder pasientgruppen psykiatri og/eller rusmiddelavhengighet for å gi gruppen koordinerte og helhetlige tjenester. Metode: I studien er det brukt kvalitativ metode med semistrukturert intervju. Studiens design er komparativ. Det ble gjennomført ti intervjuer, hvert med en individuell informant. Ni av informantene var sykepleiere. En informant var lege. Av disse var ni ledere og en var saksbehandler. Dataene i studien er analysert i en kombinert tilnærming av både person- og temabasert analyse. Resultater: Studien viser at pasientene i denne gruppen ikke mottar de samme koordinerte og helhetlige tjenestene uavhengig av hvilken avdeling de er inneliggende på ved sykehjem i Bergen kommune. De psykogeriatriske avdelingene har i langt større grad enn korttidsavdelingene klart å etablere gode samarbeidslinjer til spesialisthelsetjenesten, mens korttidsavdelingene derimot formidler tjenesten som vanskelig å samarbeide med. De psykogeriatriske avdelingene har også i langt større grad enn korttidsavdelingene utviklet en kultur hvor de ser på seg selv som en del av en sammenhengende behandlingskjede. Lederne og de ansatte på de ulike avdelingene har ingen eller liten formell kompetanse eller videreutdannelse innenfor psykiatri og/eller rus. Begge typer avdelinger etterlyser mer veiledning, hospitering og nettverksgrupper hvor alle samarbeidspartnere deltar. De psykogeriatriske avdelingene klarer i relativ stor grad å gi disse pasientene helhetlige og koordinerte tjenester, mens det ved korttidsavdelingene ofte oppstår brudd i behandlingskjeden.